En jul med et ubehagelig bakteppe

Når vi nærmer oss julehøytiden, er det mange som vil rette sine tanker mot Midtøsten og Jesu fødsel. I år ligger det et ubehagelig bakteppe bak. Selv de som ikke har for vane å tenke på Israel, gjør det nå.

Nyhetsbildet er fylt med bilder fra krigen i Gaza. Det har vært demonstrasjoner for palestinernes sak over det ganske land. Julen bør være en tid for ettertanke, kanskje spesielt i år.

Overlevelsesnasjonen Israel er blitt en teknologisk stormakt

Noe jeg synes havner litt i bakgrunnen, er at krigen som pågår nå utspiller seg mellom Israel og Hamas. Det var Hamas som innledet krigen, gjennom sitt grufulle terrorangrep på israelske sivile den 7. oktober. Hamas visste selvsagt at Israel ikke kunne la et slikt angrep stå ubesvart. Snakk om våpenhvile og behovet for å legge press på Israel er forståelig, fordi vi alle ønsker å se en slutt på lidelsene palestinske sivile lider. Men hvor er presset på Hamas for å overgi seg?

Vi ser igjen antisemittismen vokse i vestlige land. Enkelte kritikere er påpasselige med å skille mellom staten Israel og det jødiske folk i sin kritikk. Men også denne kritikken underkjenner det jødiske folks erfaringsmessige behov for å ha en frihavn. Angrep på synagoger i Europa, og demonstranter som tar til orde for å utrydde jøder gjennom jihad og folkemord, bekrefter jøders antakelse om at deres folk er helt avhengige av en slik trygg frihavn.

Et annet forhold som havner litt i bakgrunnen, er hvordan andre, mer seriøse land i regionen, ser ut til å gi sin stilltiende støtte til Israel. Verken Egypt, Saudi-Arabia, Bahrain har truet med å bryte med sine nylig inngåtte eller påbegynte diplomatiske normaliseringer med Israel. Årsaken er selvsagt at disse landene vet hva Hamas er i stand til, og frykter deres rolle i nærområdene mer enn Israelsk politikk. Vi i Europa bør være mer oppmerksomme på nettopp dette – ikke minst fordi en fremtidig løsning vil måtte involvere disse landene.

Når det kommer til Norge, ser vi med all tydelighet at nåværende regjering har lagt seg på en linje som forarger våre israelske partnere. Vi leser om en «isfront» mellom den israelske ambassadøren og vår egen utenriksminister. For oss som ønsker gode relasjoner til Israel, er dette uheldig. Men også de som bare ønsker at Norge skal ha en aktiv rolle i konflikten, som brobygger, bør være bekymret for en slik utvikling.

Året har startet vanskelig for Israel, men vi må ikke svartmale

Skal Norge kunne ha en rolle, må vi ha tillit hos alle parter. Slik det er nå, har vi mistet en del tillit hos den israelske siden. I stemmegivning i FN har Norge gått lenger enn våre nordiske partnere. Utenriksminister Barth Eide har flere ganger sammenlignet Israel med Russland i den pågående krigen, og åpnet for samtaler med Hamas. Det burde være selvsagt at vi ikke kan fremforhandle fred med en terrororganisasjon som dem.

Dette bidrar til å undergrave grunnlaget for fremtidig samarbeid. Vi ser med all tydelighet at vi i Norge har en Palestina-politikk, men ingen egentlig Israel-politikk.

Når denne krigen er over, vil vi se om det igjen er mulig å gjenoppbygge tilliten. Det vil kreve innsats, og en mer avmålt politikk fra Norges side. Det som uansett nå burde være åpenbart for alle, er at en fredelig løsning for Gaza ikke vil kunne involvere Hamas.

Julen oppmuntrer oss til å tenke på store spørsmål. Det samme gjelder for dagens situasjon i Midtøsten. Jeg håper denne julen fører til en større refleksjon i Europa og Norge, om hva som står på spill i Israel, på hva som skal til for at de menneskelige lidelsene kan opphøre, og hvilken situasjon det jødiske folk faktisk befinner seg i.