En kirke i krise – og veien ut av krisen

Det står ikke så bra til i Den norske kirke (Dnk). Dette kommer til uttrykk på forskjellige måter. I dag er det ca. 3,5 millioner medlemmer i Dnk, 300.000 færre enn for ti år siden.

Hvert år mister Dnk 1 prosent av medlemsmassen, og slik har det vært de siste 20 årene. For sju år siden, i 2017, ble 62 prosent av femtenåringene konfirmert. I den samme perioden falt tallet på døpte fra ca. 34.000 til ca. 28.000.

Et annet uttrykk for tilbakegangen, er tallet på gudstjenester. I 2015 ble det arrangert 61.900 gudstjenester. Det tilsvarende tallet i 2022 var 57.600.

Den utviklingen som tallene ovenfor representerer kan ha flere ulike årsaker, og i denne sammenheng må det nevnes at vi ser de samme tendensene i de fleste land i Europa, og det gjelder både de protestantiske og de katolske kirkene. Men i denne sammenheng kan det være vel så interessant å se dette i lys av den styrende ideologien og organisasjonsformen i Dnk.

I tilknytning til kommunevalget nå i høst ble det også avviklet kirkevalg, valg på medlemmer til menighetsråd og bispedømmeråd. Måten dette valget ble gjennomført på kan forstås som et uttrykk for organisasjonsformen og -ideologien bak kirkevalget.

På grunnlag av vedtak på kirkemøtet ble kirkevalgene rundt om i kommunene lagt til samme tid og sted som kommunevalgene. Begrunnelsen for dette har vært at en slik kan stimulere til større valgdeltakelse enn andre måter å avvikle valgene på.

Ved de siste kirkevalgene har oppslutningen gått jevnt nedover. I 2015 var den på 16,7 prosent av de stemmeberettige. I 2019 stemte 12,7 prosent. Nå i år var den tilsvarende prosenten 9. Vanlige folk ble forundret over den sterke nedgangen i valgdeltakelsen, og ledende kirkefolk ble sjokkerte, for det var investert store ressurser i avviklingen av valget, 70 millioner kroner, som innebar at hver eneste stemme ‘kostet’ 260 kr. På samme måten som nedgangen i medlemstall og aktivitet, kan dette forstås som redusert oppslutning om DNK.

De konservative listene vant ikke kirkevalget

Umiddelbart etter valget begynte ledende kirkefolk å analysere situasjonen. Noen mente at dagspressen hadde skylda. Massemedia hadde knapt omtalt kirkevalget, og svært mange var derfor uvitende om det, ble det sagt. Andre poengterte at det intense samrøret med kommunevalget hadde skygget for oppmerksomhet mot kirkevalget. ‘Kanskje er det likevel ikke så lurt å arrangere kirkevalget så tett integrert inn mot kommunevalget’, mente noen.

Det som før har blitt brukt som argument for å få god oppslutning om kirkevalget, er i ferd med å bli standardforklaringen på den elendige valgoppslutningen! Flere har også tatt til orde for at kirkevalgene heretter i hovedsak skal skje elektronisk, slik det også nå var anledning til. 92.000 valgte å stemme på denne måten i år.

Jeg tror at problemet stikker langt dypere. Det dreier seg om kirkens selvforståelse. Dagens kirkeledere tror at Dnk fremdeles er en statskirke, et forvaltningsorgan og en integrert del av statsadministrasjonen – eller de oppfører seg som om de tror det. Måten den sentrale kirkeledelsen fungerer på tydeliggjør dette.

Kirkevalget opptalt: – Sammensetningen i Kirkemøtet tar et skritt til høyre

Sekretariatet til kirkerådet består av over 100 toppkompetente saksutredere som produserer lange detaljerte utredninger om trivielle forhold og tilstander, og som bare i liten grad tar på alvor og formidler forståelse for at Dnk er kirke, og ikke et statlig direktorat. Med grunnlag i en slik organisasjonskultur og -struktur er det helt logisk, ja, selvsagt, at en har flere forskjellige kirkepolitiske lister og at valgsystemet blir lagt opp så nært som mulig til det politiske valgsystemet, som en kopi av dette.

Dersom en vil gjøre noe seriøst for å snu den beklagelige utviklingen, må Dnk begynne å forstå seg selv som en frivillig organisasjon. Dersom en skifter til en slik forståelse vil det være helt andre demokratikriterier enn de som gjelder i offentlig administrasjon som blir aktuelle.

Ble valgt inn i menighetsråd mot sin vilje. Nå vurderer han å melde seg ut

Frivillige organisasjoner, inkludert politiske partier, velger sine tillitsvalgte på årsmøter i sine lokallag, ansikt til ansikt med de som står på valg, og i direkte kommunikasjon med disse. Valg til organ på høyere nivå i organisasjonen skjer ved at tillitsvalgte på ett nivå er kandidater for nivået over dette. Dette innebærer ikke at valgsystemet i frivillige organisasjoner er mindre demokratisk enn i det politiske systemet. Det er bare forskjellig, forskjellig og tilpasset disse organisasjonenes funksjon og struktur.

For at overgangen til en slik endring av organisasjonskulturen i Dnk skal kunne skje, må sekretariatet til kirkerådet omorganiseres og drastisk reduseres i størrelse, og en del ny og annerledes kompetanse må komme inn. Den sterke byråkratiseringen av dagens kirkestyre vil være en hemsko i det eventuelle arbeidet med å lede Dnk fram til en mer realistisk forståelse av hvem hun er, en frivillig organisasjon.