En KrF-tale flere andre partiledere kunne holdt

Det var ikke det at det var noe galt med det Bollestad sa. Neida, hun snakket engasjert om familie, bistand, klima, eldre og helsepolitikk.

På sistnevnte område viste hun faktisk en side av seg selv som sjeldent kommer frem, nemlig den konfliktsøkende og konfronterende politikeren Olaug Bollestad.

Partilederen fremmet nærmest et slags mistillitsforslag mot Aps helseminister Ingvild Kjerkhol. I hvert fall bad hun statsministeren om å bytte henne ut.

Klar tale, der altså.

Men det gnistret aller mest av Bollestad da hun snakket om sosiale medier og hvilke problemer de skaper for unge menneskers selvbilde. I den delen av talen åpnet hun også opp om sin egen helsesituasjon.

Nå var ikke Bollestads betroelse helt i Trygve Slagsvold Vedum-klassen. Det skal jo mye til, også. Sp-lederen brukte som vi husker, landsmøtetalerstolen (eller det var vel egentlig en landsmøtekrakk) til å avsløre sin egen alvorlige multippel sklerose-diagnose.

Så dramatiske helsenyheter hadde ikke Bollestad å melde. Men hun fortalte om en kommentar hun fikk som ung jente, som skapte en dramatisk negativ påvirkning på henne.

En mann klappet henne på magen og uttrykte at hun «tydeligvis var glad i søtsaker». Som resultat av den utidige bemerkningen startet Bollestad et ekstremt jogge-regime, der hun etter hvert presset vekten ned i sykelige 45 kilo. KrF-lederen avslørte at hun til og med har løpt maraton «for 40 kilo siden», som hun sa.

Den personlige historien passet godt som et oppspill til partiets nye forslag om å innføre 16-års aldersgrense (muligens med bruk av Bank-ID) for unge som vil skaffe seg konti på sosiale medier.

Og her brukte hun talens aller sterkeste ord.

– Sosiale medier ødelegger unges psykiske helse, tordnet Bollestad.

Helt på slutten nevnte hun ved en anledning - det virket nærmest litt pliktskyldig - de kristne verdiene. Sånt snakkes det lite om på andre partiers landsmøter, men utenom det holdt altså Bollestad i det store og hele en tale som flere andre partiledere i Norge kunne ha holdt.

KrF-lederens problem er nemlig at politikkområdene hun berørte, kanskje med unntak av familiepolitikken, er saksfelt som andre partier har minst like stort eierskap til.

Bollestad brukte det meste av talen sin til å snakke om spørsmål det er betydelig politisk enighet om. Alle ønsker en god eldreomsorg og helsepolitikk. Og ingen land i verden har bedre ordninger for barnefamilier enn det vi nyter godt av her i Norge.

Men Bollestad nevnte ikke i det hele tatt viktige spørsmål som særpreger KrF og faktisk gjør at mange stemmer KrF. For eksempel var eks-statsminister Kjell Magne Bondevik i debatten etter lederens tale alene om å løfte opp spørsmålet om rettsvern for ufødt liv.

I forkant av landsmøtet lanserte Olaug Bollestad et utspill om at KrF ikke er noen menighet. Den understrekingen føltes litt som å slå inn åpne dører. Det er vel knapt noen som er uenig i akkurat det poenget. Hennes forgjengere, tidligere nevnte Bondevik og Valgerd Svarstad Haugland, foretok jo effektivt den avgrensningen for over tre tiår siden.

Men når man likevel velger å hamre inn et slikt budskap, så står man i fare for at det noen annet man egentlig kommuniserer. Nemlig at KrF skal bli et parti mer likt alle andre.

Men et parti uten særpreg kan fort bli et parti uten velgere.