Debatt
En kristendom som er akseptabel?
For sju år siden kom det en bok av Matthew Richard i Lutheran Church – Missouri Synod i USA med tittelen «Will the Real Jesus please stand up? 12 false Christs.» Boken tematiserer hvordan den menneskelige trang til å lage seg en gud i sitt eget bilde kommer til uttrykk i det moderne menneskes mange forsøk på å lage seg en «Jesus» tilpasset egne ønsker og tilbøyeligheter. Dette skjer som regel i suveren forakt for det bibelske vitnesbyrdet.
Dette kan stå som bakgrunn nå vi leser artikkelen av nyvalgt leder for Kirkerådet, prof. Harald Hegstad i Dagen 04.07.24. Artikkelen har tittelen «Ingen kirke uten Jesus», og i ingressen sies det at «Kirkene i Norge vil holde fortellingen om Jesus levende i samfunnet», og lenger ute sies det at «Jesus må aldri bli borte, verken i Den norske kirke eller i andre kristne kirker. Kirken er jo nettopp bygget på evangeliet om Jesus, og uten evangeliet har den mistet sin eksistensberettigelse.»
Annonse
Nettopp denne gode påminnelsen må drive kirken til å prøve innholdet i forkynnelsen. Men hvilken Jesus og hvilket evangelium er det som formidles? Hegstads anliggende kaller på nødvendige avgrensninger overfor de mange slags «Jesus’er» og «evangelier» som tilbys idag. Om ikke evangeliet nødvendigvis aktivt motsies i kirken, kan en høre forkynnelse som i praksis har en annen forståelse enn den at «Jesus» er død til soning for våre synder osv. Og en kan høre evangeliet fremstilt som at «Gud godtar oss som vi er», som Guds bekreftelse av meg og mitt, eller som et politisk program i woke-bølgens bilde.
I en artikkel i samme avis [04.06.24] dokumenterer Jon Kvalbein hvordan MF har endret sin profil og lagt seg så tett opp til utviklingen i Dnk, at presteutdannelsen i realiteten fungerer som legitimering av den teologiske dekonstruksjonen innen Dnk. Hva slags prester kan en så forvente å få fra MF?
Herrens apostel lærer i denne sammenheng: «Jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, slik skal også deres tanker bli fordervet og vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus. For om det kommer en til dere og forkynner en annen Jesus, som vi ikke har forkynt, eller om dere får en annen ånd, som dere ikke før har fått, eller et annet evangelium, som dere ikke før har mottatt – da tåler dere det så gjerne» (2Kor 11,3f). En annen Jesus, et annet evangelium!
Den åndelige forførelse som ligger i dette, bærer i seg et dypt alvor fordi det fremmedgjør Bibelens evangelium, og dermed leder mennesker bort fra frelsens kilder og inn i mørket. Denne fremmedgjøringen leder også til en sterk motvilje – ja, fiendskap – overfor forkynnelse basert på Bibelens eget budskap. Det er paradoksalt at i en pluralistisk kirke som setter «toleransen» i høysetet, som ønsker å ha «lave terskler» og «stor takhøyde», der blir den som holder frem «det gamle evangelium» om omvendelse og syndenes forlatelse for Jesu skyld, knapt tålt. Ja, en kan fort få fornemmelsen av at storkirken ønsker å beskytte mennesker mot dem som taler slik - fordi det anstøt som naturnødvendig ligger i sann evangelieforkynnelse, ikke er bra for oppslutningen.
Dette kan være én grunn til endringene i forkynnelsen som vi er vitne til. Galluptallene peker nedover for Dnk, og panikken dette skaper i de kirkelige organer, gjør det stadig viktigere å lage seg en «kristendom» uten anstøt.
Det er tankevekkende at så mye kirkelig forkynnelse handler om å beskytte mennesker mot Bibelens budskap.
Det er tankevekkende at så mye kirkelig forkynnelse handler om å beskytte mennesker mot Bibelens budskap, mot Bibelens Gud. Vi har tidligere pekt på Reinhold Niebuhrs beskrivelse av det moderne menneskes religion: «En Gud uten vrede, lar mennesker uten synd, ved hjelp av en Kristus uten kors, komme inn i en evighet uten dom!» Det kan se ut til at en kirkelig og teologisk tilpasning til Niebuhrs satser, ikke bare har skjedd innen DnK, men også kan være på vei til å gjøre seg gjeldende innen frikirker og kristne organisasjoner. Vi kan oppleve en popularisering av kristentroen som tar bort det som er anstøtelig for det moderne menneske, sikrer at ingen skal føle seg foruroliget av budskapet om Den Hellige, ingen skal forstyrres i den hverdagslige trygghet.
Strategier og virkemidler kan her variere ganske mye. Men felles for dem alle er et ønske om å lage seg en kristendom som er akseptabel. Dette skjer regelmessig på to vis: Enten ved at en tilpasser teologi og forkynnelse til folkemeningen og stryker det som en finner uakseptabelt i Bibelen. Eller ved at en tilpasser spiritualitet og møtekultur til populærkulturen. Det blir kristendom med sukker på, uten salt. Populariseringen skaper en letthet som skygger unna det helliges tyngde.
I en kultur der offermentaliteten har fått så sterkt fotfeste som den har i det moderne Vesten, opplever mennesker seg krenket når de konfronteres med Bibelens moralitet. Forkynnelsen av Guds hellige lov oppfattes som krenkende, som et maktovergrep, som angrep på menneskers integritet og selvrespekt. Tydelig er dette kommet til uttrykk i rettssaken mot Päivi Räsänen, der den finske statsadvokatens anklage hevder det er straffbart å kalle bestemte handlinger «synd». Det er «hate speech» og derfor lovstridig. Men at noen føler seg krenket, er ikke ensbetydende med at de har rett.
Annonse
Til grunn for dette ligger den moderne individualismen, som gjør enkeltmenneskets totale frihet avhengig av at normativitet ligger i menneskets eget hjerte, og ikke i en overordnet, gudgitt lov. Når mennesket skal være sin egen herre på slike premisser, gjør det seg samtidig også til Guds dommer: Gud skal vær så god stå til ansvar for meg! Dette er den moderne antinomisme i et nøtteskall.
Slik snus hovedspørsmålet i den bibelske åpenbaring på hodet: Problemet er ikke om jeg vil akseptere Gud, men om han vil akseptere meg. Finnes det en nådig Gud? Spørsmålet etter den nådige Gud kan bare skapes i møte med den hellige Gud i Loven. Lov og evangelium henger uløselig sammen. Evangeliet blir meningsløst og tomt uten Loven.
En dag skal hvert menneske frem for Den Hellige og svare regnskap for sitt liv. I sin tale til «kirkefremmede» på Areopagos fremholder Paulus (etter å ha undervist om Skaperen): «Etter at Gud har båret over med uvitenhetens tider, befaler han nå alle mennesker alle steder, at de skal omvende seg. For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet. Dette skal skje ved den mann som han har utvalgt til det …» (Apg 17,30f).
Gud befaler! Han spør ikke om de kan tenke seg å vurdere saken.
Gud befaler! Han ber ikke pent om å bli akseptert.
Gud befaler! Fordi Han er Gud, og ikke jeg, Den Hellige og ikke et menneske.
I møte med en tidsånd av det merke vi har beskrevet over, kalles Kristi kirke til på ny å besinne seg på hvem vi har med å gjøre: Den Hellige. Og vi kalles til ny besinnelse på hva vi eier i Den hellige skrift: Guds selvåpenbaring som innebærer at Bibelens ord er identisk med Guds ord. Og for det tredje: Hva det betyr å være Guds folk, Kristi kirke, troende mennesker under disse to grunnforutsetninger.
Den «kristendom» som Niebuhr tegnet opp, forutsetter det Bonhoeffer kalte «billig nåde». Guds nåde blir en selvfølge som mennesker har krav på.
Annonse
Men i Skriften er Guds nåde i Kristus noe ganske annet. Nåden er det største av alle mirakler. Det at Den Hellige – Han som kaller seg selv en «fortærende nidkjærhets ild (2Mos 34,14; 5Mos 4,24) – for hvem all synd og alt ondt er en vederstyggelighet, at Han bøyer seg ned, kommer i egen person for selv å bære skylden for all menneskets synd, det er et Under som er større enn vi noen gang kan begripe. En kirke som gjør dette under til en selvfølgelighet, opphører å være sann kirke fordi den ikke lenger har et livgivende budskap, men går på tomgang og gir mennesker stener for brød.
At Guds Sønn bøyer seg til oss slik, «for å søke og frelse det som var fortapt», innebærer imidlertid ikke at han slutter å være Den Hellige. At nåden gis oss fritt og for intet, betyr ikke at kallet til å leve som et hellig folk er opphevet. Frelsen betyr frelse fra synd, ikke tillatelse til synd. Frelsen betyr brudd med synden og verden, ikke tilpasning til disse. «Dere skal være hellige, for jeg, Herren deres Gud, er en hellige Gud!» Dette sies ikke bare i GT, men gjentas og innskjerpes i NT (1Pet 1,15).
Derfor har den kristne kirke helt fra sine tidligste tider også bekjent forsakelsen som en avgjørende forutsetning ved troen: «Jeg forsaker djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen!» Og den djevel som skal forsakes, møter oss i en kirke som spør «Har Gud virkelig sagt?»
Mot dette har Herren Jesus beskrevet sin levende menighet: «Hver den som er av sannheten, hører min røst!» (Joh 18,38).
Selv om vi har beskrevet en krevende situasjon i kirke og samtid, må vi ikke glemme å nevne de gode og byggende kristne fellesskap og forsamlinger av unge og eldre i landet vårt som samles og arbeider trofast i samsvar med Guds ord. Det kan se ut til at dette i økende grad vil vise seg å være «den lille flokk». Men Jesus sier enn i dag: «Frykt ikke, du lille flokk! For det har behaget deres Far å gi dere riket» (Luk 12,32).
