Debatt
En lærer som utfordrer eller provoserer elevene, krenker ikke
En kvinne blir voldtatt av en guttegjeng. En gutt blir mishandlet av sin far. En elev blir tatt med ut på gangen av læreren. En annen elev er uenig med læreren. Disse sakene synes å ha lite til felles. Bortsett fra én ting: De har blitt omtalt som krenkelser.
En krenkelse kan tydeligvis være så mangt.
Annonse
En krenkelse oppfattes likevel alltid som en svært alvorlig handling. Mange har fått erfare nettopp dette. Ikke minst i skolesammenheng. Lærere som har blitt beskyldt for krenkelse, har etter lovens krav fått opprettet såkalt 9 A-5-sak mot seg. Dette har ført til sykmeldinger for søvnproblemer og depresjoner, trusler om oppsigelser og oppsigelser. For noen er «krenkelse» mye mer enn et ord.
En av dem er «Anne». Elevene mente hun hadde krenket dem. Blant deres anklagepunkter var at «Anne» hadde stilt spørsmål til dem uten at de rakk opp hånda. Hun hadde også tatt med elever ut på gangen, «noe som gjorde at de følte seg krenket». (A-magasinet, publisert 29.8.23). «Anne» ønsket å møte elevene for å forklare at hun hadde gjort alt i beste mening. Det fikk hun ikke lov til. «Jeg gråt da jeg skrev under på oppsigelsen», sier hun. «Krenkelse» ødela karrieren som lærer.
Årsaken var en paragraf i opplæringsloven, paragraf 9 A-5. Paragrafen gjaldt iverksettelse av tiltak ved kjennskap til – eller mistanke om – at en ansatt på skolen hadde krenket en elev. Skolens rektor pliktet å melde enhver slik sak til skoleeier, kommunen. Grunnlag for å avgjøre om det hadde skjedd en krenkelse var elevens subjektive opplevelse. Hva som helst kunne i prinsippet være en krenkelse.
Hensikten med 9 A-5 skulle være å beskytte elevene mot mobbing og gjøre klasserommet tryggere. I mange tilfeller var resultatet det stikk motsatte. Lektor og skribent Eric Winther skriver i kronikken «Elevdiktaturet» om elever som tar kontroll over klasserommet (NRK Ytring, publisert 12.3.24): «Enhver adressering av utilbørlig opptreden kan resultere i en krenkelsesanklage, og eleven med paragraf 9a i hånden vil alltid gjøre læreren til den tapende part.» En subjektiv forståelse av «krenkelse» ga elevene et effektivt våpen mot læreren.
Ikke noe gjør et klasserom mer uforutsigbart og utrygt enn manglende felles regler; at enhver kan ha sin helt personlige oppfatning av hva ordene betyr. Som «krenkelse».
1. august trådte den nye opplæringsloven i kraft. Den legger mindre vekt på det subjektive. Skolens rektor plikter fortsatt å melde fra til skoleeier, men ikke hvis «meldinga er openbert grunnlaus» (Opplæringsloven, § 12-5). Det er ikke lenger bare opp til humørsvingende 12-åringer å avgjøre hva som skal være en krenkelse. Voksne mennesker skal få være med å bestemme. Et skritt i riktig retning.
I forarbeidet til den nye opplæringsloven er dette enda tydeligere. «Elevar kan oppleva usemje med lærarar eller andre elevar uten at dette automatisk blir rekna som krenkjande oppførsel» (St.prop. 57 L, side 611). En elev kan altså ikke påberope seg en krenkelse for hva som helst. «Krenkingsomgrepet er objektivt på den måten at kva som er krenkjande oppførsel, kjem an på ei konkret heilskapleg vurdering, ikkje berre opplevinga til den enkelte eleven» (St.prop. 57 L, side 611). Dette er en snevrere forståelse av ordet «krenkelse».
En mer entydig definisjon av «krenkelse» synes likevel å glimre med sitt fravær. I boka «Intoleransens inntog», skriver filosof Einar Øverenget at vi må skille mellom begrepene «krenke» og «såre».
Annonse
Han sier at «Krenkelse handler om å oppføre seg på en måte som undergraver en annen persons autonomi og selvbestemmelse» (side 87). Handlinger som begrenser en persons selvbestemmelse er etter dette alt fra vold og trusler til trakassering, diskriminering og utestengning.
Å såre en person er derimot noe ganske annet – «det er primært en følelse» – altså subjektivt, sier Øverenget. Å krenke en person er galt, mens å såre ikke er det.
En lærer som utfordrer, eller provoserer, elevers holdninger og oppfatninger slik at de blir fornærmet eller lei seg, krenker ikke. Det betyr ikke at det alltid er klokt. Også følelser bør det tas hensyn til. En slik lærer gjør imidlertid ikke noe galt. Og det mest behagelige og komfortable er ikke nødvendigvis til elevenes beste.
Vi forbereder ikke barn og ungdom til voksenlivet og et komplekst samfunn uten å snakke om vanskelige spørsmål og livets realiteter. Iblant blir de forvirret eller lei seg. Det er ikke hyggelig. Men «bomullsbarna» må bli utfordret og møte motstand før de er 20 år. For sånn er livet.
Og første skritt er å ikke gjøre alt til en krenkelse.
