En lang vei mot likebehandling

For 25 år siden ble Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) stiftet. Målet var likebehandling mellom norske tros- og livssynssamfunn. I år trådte den nye trossamfunnsloven i kraft, som langt på vei sikrer dette. Er det da lenger behov for STL?

Veien til et livssynsåpent samfunn, fra et samfunn med kun ett anerkjent trossamfunn, har vært lang. Blant milepælene er dissenterloven fra 1845, som tillot andre kristne trossamfunn å utøve sin religion. I 1851 ble den såkalte jødeparagrafen fjernet fra grunnloven og i 1892 ble Det Mosaiske Trossamfund opprettet som det første ikke-kristne dissentersamfunn i landet. Da jesuittene omsider ble gitt adgang til riket i 1956 kan man argumentere for at Norge hadde oppnådd full religionsfrihet.

Frihet til å praktisere sin religion er imidlertid noe annet enn frihet fra diskriminering. I det nittende århundret var dissenterstatusen knyttet til betydelige restriksjoner. Man kunne ikke arbeide som lærere eller inneha statlige embeter.

Et historisk skritt på veien mot likebehandling kom i 1969, da det ble avgjort at staten skulle støtte alle som var medlem av et trossamfunn på en likeverdig måte.

Det har også vært tilbakeskritt. I 1995 ble det bestemt at det gamle kristendomsfaget i skolen skulle kombineres med livssynsfaget til et nytt fellesfag – uten fritaksrett. Human-Etisk Forbund, Islamsk Råd Norge, Det Mosaiske Trossamfund, Buddhistforbundet og Alternativt nettverk slo seg sammen i protest mot faget. Etter at motstanderne fikk støtte i både FNs menneskerettighetskomité og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, ble staten tvunget til å endre faget.

Aksjon livssynsfrihet i skolen (ALIS), demonstrerte nytten av å stå sammen i enkeltsaker på tross av store ulikheter og var en del av bakteppet for etableringen av STL i 1996.

Alt ved stiftelsen ble det tatt et valg som skulle bli avgjørende for STLs slagkraft i fremtiden. ALIS hadde vært en protest mot majoritetsreligionens privilegier. Var det da naturlig at «opponenten», Den norske kirke, ble invitert med i det nye samarbeidsrådet?

Svaret ble ja, og det resulterte i en organisasjon hvor minoriteter og majoritet møtes, og alle har én stemme uansett størrelse. At livssynssamfunn, som HEF og Holistisk Forbund, også er med i samarbeidet gjør STL mer inkluderende og mangfoldig enn tilsvarende organisasjoner i andre land.

Det at STL er en sekulær organisasjon, som ikke tar stilling til teologiske «sannheter», har gjort det mulig å inkludere Jesu Kristi Kirke og Kristensamfunnet, som ikke anerkjennes av den øvrige kristne familien, og ahmadiyyaene, som ikke anerkjennes av andre muslimer. Det gjør STL unikt.

Siden opprettelsen av STL har utviklingen i retning likebehandling skutt fart. Sannsynligvis ville dette tvunget seg frem uansett, men denne prosessen kunne blitt adskillig mer konfliktfylt uten et organ hvor majoritet og minoriteter kan bryne seg mot hverandre, og peke på gode fellesløsninger.

Ett eksempel er skillet mellom stat og kirke, en prosess som ble påbegynt i 2012. Den norske kirke har spilt en viktig rolle i utviklingen av den norske nasjonalstaten og vært et nyttig verktøy for myndighetene. Det er forståelig at mange bekymret seg for konsekvensene av å kutte dette særegne båndet.

Utviklingen kan ikke skrus tilbake og vi vil neppe få like tette bånd mellom trossamfunn og stat som vi historisk har hatt i Norge. Den norske modellen som har vokst frem, med nært samarbeid tros- og livssynssamfunnene imellom, så vel som med myndighetene, gjør det likevel mulig å mobilisere ressursene tros- og livssynssamfunnene besitter til bruk for fellesskapets beste.

Ett eksempel er den såkalte karikaturstriden i 2006, da norske muslimer stilte opp med støtte til det norske diplomatkorpset. Et nyere eksempel er norske tros- og livssynssamfunns innsats for å bistå med å få ut kritisk informasjon, på en rekke språk, til minoritetsmiljøer helsemyndighetene har vanskelig for å nå.

Tros- og livssynssamfunnene bidrar også til å styrke det offentliges evne til å håndtere det nye mangfoldet. Med STL i spissen stiller sektoren opp for å tilby tros- og livssynskompetanse gjennom kurs og kunnskapsressurser.

Ikke alt som skjer i religionens navn er positivt og kunnskapsbehovet går begge veier. Menighetene tilbys derfor kompetanseheving på felt som eksempelvis radikalisering og negativ sosial kontroll, i samarbeid med relevante institusjoner.

Internasjonalt har utviklingen gått feil vei de siste 20 år, med mer favorittisme og innskrenkning av religionsfriheten. I Norge har vi derimot valgt en annen retning og vektlagt dialog, inkludering og likebehandling.

Det har vist seg å være en suksessformel så langt. Også i fremtiden vil mangfoldet utfordre oss som et samfunn. STL-strukturen vil være et viktig redskap for å håndtere denne utviklingen, og bidra til at mangfoldet blir en ressurs for Norge i en globalisert verden, også i de neste 25 år.