For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

5 uker - 5 kroner Du kan betale med vipps

Deretter kr 299,- pr måned. Automatisk månedlig fornyelse til ordinær pris. Ingen bindingstid, du sier selv opp når du ønsker

Er du allerede abonnent?

KJØP

Debatt

ØKUMENIKK: Ingrid Rosendorf Joys er generalsekretær i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn. Her med spesialrådgiver Anne Sender.

En lang vei mot likebehandling

Publisert Sist oppdatert

For 25 år siden ble Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) stiftet. Målet var likebehandling mellom norske tros- og livssynssamfunn. I år trådte den nye trossamfunnsloven i kraft, som langt på vei sikrer dette. Er det da lenger behov for STL?

Veien til et livssynsåpent samfunn, fra et samfunn med kun ett anerkjent trossamfunn, har vært lang. Blant milepælene er dissenterloven fra 1845, som tillot andre kristne trossamfunn å utøve sin religion. I 1851 ble den såkalte jødeparagrafen fjernet fra grunnloven og i 1892 ble Det Mosaiske Trossamfund opprettet som det første ikke-kristne dissentersamfunn i landet. Da jesuittene omsider ble gitt adgang til riket i 1956 kan man argumentere for at Norge hadde oppnådd full religionsfrihet.

Frihet til å praktisere sin religion er imidlertid noe annet enn frihet fra diskriminering. I det nittende århundret var dissenterstatusen knyttet til betydelige restriksjoner. Man kunne ikke arbeide som lærere eller inneha statlige embeter.

Powered by Labrador CMS