En langvarig katastrofe
Syrias naboland trenger betydelig støtte for å makte å ta seg av den enorme flyktningstrømmen.
Flyktningkrisen i Syria har vokst til dimensjoner som vi ikke har opplevd før i vår generasjon. Det syriske folk lider. Dette er en lidelse det er umulig å stille seg likegyldig til.
Les også: En million syrere trenger hjelp
Annonse
Den syriske borgerkrigen er inne i sitt femte år og synes stadig like umulig å løse. Hele fire millioner syrere har nå flyktet ut av landet, ifølge FNs høykommisær for flyktninger. I tillegg er minst 7,6 millioner på flukt inne i Syria. Mange av disse lever under svært vanskelige forhold og i områder som er nærmest umulig å nå med nødhjelp.
For oss som lever i fredelige Norge er det knapt mulig å fatte omfanget av det syriske samfunnets totale sammenbrudd. Vi kan ikke forestille oss hvordan det er å leve med frykten for Assad-regimets tønnebomber i Aleppo, eller panikken når IS angriper, slik det skjedde i Hassake nylig. Vi makter ikke å sette oss inn i angsten for at man aldri vil få se sine kjære igjen som er blitt kidnappet av opprørere, slik tilfellet var da fransiskaner-presten Dhiya Aziz ble bortført forrige uke. Han ble løslatt, men andre har ikke vært like heldige. Hvor gjerne vi enn vil, er det få av oss som klarer å gripe hvordan det er å leve så til de grader omgitt av terror, død og håpløshet.
Les også: Verden må gripe inn i Syria
Det som er helt klart, er at syrerne i følge flyktningkonvensjonen har rett til å flykte fra forfølgelse. Det som er like klart, er at det blir stadig mer krevende for verdenssamfunnet å gi dem tilstrekkelig hjelp. De mange krisene i verden i dag tærer hardt på hjelpekapasiteten.
De som likevel bærer den tyngste byrden, er Syrias naboland. Ifølge UNHCR oppholder 45 prosent av alle Syria-flyktningene seg i Tyrkia. Jordan har tatt imot nær 650.000 og Irak 250.000.
Flyktninghjelpen regner med at 1,5 millioner syrere har kommet til Libanon. Dette utgjør mer enn en firedel av landets befolkning og har strukket landets kapasitet til det ytterste når det gjelder helsetjenester, utdanning, sanitærsystem, vann og elektrisitet. Landets myndigheter er også med rette bekymret for sikkerhetssituasjonen. Frykten for at IS og andre opprørsgrupper skal følge flyktningstrømmen er sterk og legitim.
Derfor bør vi lytte til Flyktninghjelpens landdirektør i Libanon, Niamh Murnaghan, som innstendig oppfordrer Europa til å vise solidaritet med Libanon. Det samme kan sies om de andre av Syrias naboland. Visst trenger flyktningene hjelp, ikke minst fordi de ikke får lov å jobbe og dermed ikke kan forsørge seg selv. Men også landene som huser dem trenger betydelig støtte for å makte å ta seg av den enorme flyktningstrømmen.
Det er ikke noe enkelt svar på spørsmålet om det er best for syriske flyktninger å få hjelp i sine nærområder eller å bosette dem i Vesten. Det vil være nødvendig å ta imot noen flyktninger som ikke får nødvendig hjelp i nabolandene. Men det internasjonale samfunn må uansett øke innsatsen i nærområdene. Gjøres ikke det, øker sjansene for at også land som Libanon og Jordan drives ut i kaos. I så fall vil verden virkelig få en flyktningkrise av dimensjoner å hanskes med.
