En liten katekisme 
i oppløsningens tid

Dosent Egil Sjaastads lille aviskatekisme i Dagen kom sannelig i rette tid. I sin introduksjon i Dagen (Synspunkt, 13/7) tar han utgangspunkt i den pågående undergravningen av mange kjernesannheter i den kristne tro.

Hans serie om Luthers lille katekisme kommer i en tid preget av kulturelt og religiøst mangfold, drevet frem av naive politikere og medier i fremste rekke.

Serien om den vesle boken som ble reformasjonens hovedverk, kommer i en tid med talløse angrep
på kristent liv og lære, både i Norge og globalt. Sjaastad er ikke snauere enn at han omtaler dem som «teologiske strømninger», en svært interessant iakttagelse.

For det er hevet over tvil – hva Dagen og noen ytterst få andre våkne medier har formidlet i en årrekke – at kirken selv, på teologisk grunn, har vært i fortroppen for en utvikling som ikke kan sies å løfte frem de kristne sannheter.

Og Kirken den norske har hele tiden storparten av vår medieflora med seg på dette. De aller fleste biskoper i den moderne teologiske avantgarden har vokst opp og gjennomført sitt studium i en tid da Luthers lille katekisme for lengst er et glemt lærstykke. Desto mer verdifullt er det at De ti bud nå omsider får sitt gjensyn med dagens lys.

Sjaastad peker på at katekismen ble lært utenat i Norge av ti generasjoner skoleelever etter at skolevesenet ble opprettet.

Selv tilhører jeg den siste av disse generasjonene, og kan levende erindre de mange lesetimene på soverommet hjemme, den gangen katekisme og bibelhistorie var pensum. Luthers lille katekisme med forklaring ble pugget omhyggelig.

Det lot heller ikke til at mine foreldre hadde motforestillinger, selv om det ville være synd å si at de tilhørte den kristenkonservative kretsen. Deres vidsynthet var fremtredende, og jeg fikk studere min katekisme uten manende korreksjoner.

Dagens unge skoleelever får knapt innspill på sine digitale plattformer til kunnskap om at de selv lever midt i en oppløsningens tid. Slik kunnskap må bygge på deres egen erfaring, i den grad de får noen i sin tid i grunnskolen.

Dagens mest aktuelle oppløsningstegn er at kulturmonumentet Hagia Sofia i Istanbul blir omgjort til moské, noe som har hensatt pave Frans i dyp smerte, etter eget utsagn. Det enorme byggverket ble opprinnelig reist som kristen katedral på 500-tallet, under keiser Justinian.

At den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdogan allerede 10. juli i år omgjorde katedralen til moské ble i Aftenposten gjengitt som en en-spalter i form av en melding fra NTB. Presidentens beslutning var riktignok omtalt tidligere, men tillegges generelt svært liten vekt, både i media og åpenbart i Kirken.

Det er ikke her plass nok til å trekke frem flere eksempler på avkristningen. De aktuelt verste av dem er simpelt hen avskrekkende og etterlater oss måpende på sidelinjen. Mer bredt har Kirken blamert seg på det ene feltet etter det andre i nåtiden.

Biskopene, sammen med de mest fremtredende politikerne i Norge, leder et progressivt opptog for Islam som sidestilt livssyn, og Stortinget vedtar lovendring med dette for øye.

Vi som leste Luthers lille katekisme på skolen, må finne oss i å sitte rolig og se på en utvikling som leder oss Gud vet hvor.