En litt uforståelig motstand mot å si unnskyld

«Sorry seems to be the hardest word», sang Elton John tilbake i 1976. Eller for å si det på norsk: «Unnskyld virker til å være det vanskeligste ordet».

De fleste av oss synes ikke det er lett å beklage – og si et tydelig unnskyld. Det kan gjelde overfor mennesker som står oss nær, men også til en kollega eller en nabo.

Noen ganger er årsaken at vi faktisk er uenig i at vi har gjort noe galt – eller vi mener andre må ta noe av ansvaret. Men sånn er det ikke med boken «Partiet. En innsideberetning om Arbeiderpartiets fall». Forfatterne innrømmer beklagelige feil, men vil likevel ikke beklage.

Det fortjener noen refleksjoner.

Kritikken har haglet

Boken er skrevet av forfatterne Steinar Suvatne og Jørgen Gilbrant som begge er politiske journalister i Dagbladet. Etter utgivelsen i forrige uke har kritikken virkelig haglet.

En rekke nåværende og tidligere profiler i Arbeiderpartiet har uttalt at boken inneholder feil. Det gjelder blant annet Hadia Tajik, Bjørnar Skjæran, Marianne Martinsen og Eskil Pedersen.

Aftenposten har skrevet flere artikler om feil og unøyaktigheter. Det samme har mange andre medier.

Flere har også bedt Gyldendal om å trekke boken tilbake fra salg – som tidligere Arbeiderpartipolitiker (og krimforfatter) Anne Holt og Karen Marie Berg, enken etter mangeårige Ap-topp Hans Kristian Amundsen.

Selv om forlaget har sagt seg villige til å gjennomgå all kritikk «slik at vi kan gjøre eventuelle korrigeringer og nyanseringer der det er påkrevd», er det ingen tegn til at den vil trekkes tilbake.

Kanskje det er derfor forfatterne heller ikke vil si unnskyld?

Det feilaktige kysset

Det er ikke nødvendigvis slik at enhver feil bør føre til en sterk beklagelse. Noen ganger står vi overfor rene bagateller.

Et eksempel kan være en feil i boka om at en tidligere forsvarsminister tok med en ung kvinne til et arrangement på slottet. Det riktige er at hun var med på Stortingets høytidelige åpning.

Selv om forfatterne litt spøkefullt sier til VG at de beklager overfor slottet, er det ikke opplagt at de to involverte synes en beklagelse er nødvendig.

Annerledes er det med bokens påstand om at Hadia Tajik kysset journalisten Lars Joakim Skarvøy på munnen under et arrangement på Pride i 2018.

På NRKs politiske kvarter 25. september sa forfatteren Jørgen Gilbrant til Skarvøy: «Så skriver vi at du kysset Hadia Tajik på munnen, noe du ikke gjorde».

Programlederen følger opp med å spørre: «Nå har Skarvøy bedt om en unnskyldning, vil du gi ham det?»

Svaret er et kontant «nei». Gilbrant føyer til at han er «redd for at man vanner ut beklagelsen, hele begrepet, hvis man beklager uten at man mener det».

En unnskyldning bør ikke være taktikkeri

Det er lett å være enig i at en unnskyldning bør være ektefølt – og ikke bare et taktisk valg. Kanskje har det irritert de politiske journalistene at politikere iblant «legger seg flate» uten at noe tyder på at angeren er reell.

Likevel synes jeg det er forunderlig at de to forfatterne ikke ønsker å beklage en feilaktig påstand om at to personer har kysset hverandre på munnen. Hvis de det gjelder ønsker en beklagelse, og ikke synes det er en bagatellmessig feil, er det ikke da alminnelig folkeskikk å si unnskyld?

Kanskje er forfatterne redde for at en beklagelse vil skape en forventning om en kompensasjon. En erstatning, kanskje? Eller, kan hende, mer nærliggende at boken fjernes fra markedet?

En slik frykt er muligens forståelig. Det gir også mening at de som mottar en beklagelse ønsker at den følges av handling – og ikke bare blir noen mer eller mindre velmente ord.

Hvis vi her har funnet årsaken til forfatternes manglende beklagelse er det også litt stusslig. For da er valget ren taktikk. Men etter min mening bør vi være villige til å si et ektefølt og tydelig unnskyld når andre opplever at våre feil har rammet dem. Så blir neste spørsmål hvordan beklagelsen kan følges opp.

Vi bør unngå at «unnskyld» blir et vanskelig ord å si.