Mangelfull og svak utredning av et tredje kjønn

Tidligere kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen tok initiativ til en utredning om innføring av en tredje juridisk kjønnskategori. Allerede før hun ba om utredningen hadde hun erklært at hun selv er tilhenger av å innføre en slik kategori.

Utredningen er laget av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir).

En regjering har flere måter å gjennomføre en utredning på. En av dem er å gi oppdraget til et direktorat. Direktoratene har viktig sektorkompetanse både i juridiske og faglige spørsmål.

Direktoratene kan derfor utrede juridiske og faglige spørsmål, men de er ikke egnet til å utrede spørsmål som først og fremst er politiske.

Derfor er det er grunn til å stille spørsmål ved at regjeringen gir et direktorat i oppdrag å utrede et spørsmål som griper rett inn i det som kanskje er vår tids mest brennbare politiske spørsmål i den vestlige kulturkrets.

Her trengs en viktig presisering: En viktig grunn til at temaet er så brennbart, er at kjønn og våre forestillinger om kjønn griper så dypt inn i kulturen. Og slik ser det ut til å være i de fleste samfunn. Det griper ikke bare inn i kulturen, men også i naturen fordi kjønn er avgjørende i reproduksjon.

På den annen side er det viktig å forstå at nettopp fordi kjønn er så grunnleggende i natur og kultur, kan det være særlig sårbart for de som opplever at de bryter med majoritetens opplevelse av kjønn og våre innarbeidede kjønnsroller. For et ungt menneske å oppleve usikkerhet om kjønnsidentitet eller at man bryter med omverdenens oppfatninger av dette, kan være en enorm belastning. Det bidrar også til at spørsmålet ikke bare er politisk og kulturelt brennbart, men også personlig og emosjonelt.

Alle vi som engasjerer oss i denne diskusjonen bør forsøke å forstå den sårbarheten som ligger i dette.

Men når regjeringen ønsket å bruke et direktorat til å utrede en sak som er så politisk i sin karakter, ville det naturlige vært å avgrense mandatet, for eksempel til rent juridiske spørsmål.

Det underlige er at Bufdir nesten ikke omtaler det formelle oppdraget de har fått og hvordan de fortolker dette.

I stedet har hele utredningen en ganske uvanlig innledning hvor direktoratet i første avsnitt definerer formålet med utredningen ved å vise til hva Trettebergstuen har «uttalt i media».

Ut fra dette uvanlige utgangspunktet legger så direktoratet i rapporten ut på en vandring i dette betente landskapet som munner i interessante formuleringer og erklæringer. For eksempel heter det i rapporten:

«Med utgangspunkt i problembeskrivelsen har vi utformet et samfunnsmål om at ikke-binære er likestilt og opplever anerkjennelse av sin kjønnsidentitet. Med anerkjennelse mener vi her både en rettslig og samfunnsmessig synliggjøring av ikke-binære.»

Målet om anerkjennelse er det enkelt å slutte seg til. Men hva som er «rettslig» anerkjennelse er jo både et juridisk og i høyeste grad et politisk spørsmål. Enklere blir det ikke når anerkjennelse i tillegg knyttes til hva mennesker «opplever».

Bufdir har gruppert tiltakene i tre grupper. Det er tiltak nummer to som innebærer å innføre en tredje juridisk kjønnskategori.

Her støter imidlertid direktoratet på de opplagte problemene som mange av oss lenge har pekt på. De biologiske faktorene bak kjønn som blant annet loven om barn og foreldreskap bygger på, lar seg ikke trylle bort. Det var ved Johan Castbergs barnelover fra 1915 at vi begynte å regulere farskap slik at menn ble ansvarliggjort som fedre. Det ga bedre oppvekstvilkår for barn, og statistikken viser at etter de nye lovene fikk mange vanskeligstilte barn en bedre barndom.

Å bygge lovene på erkjennelsen av at vi har to kjønn, er derfor å beskytte barns interesser.

Ingen kommer utenom de biologiske realitetene. Selv om likestilling og rettslig anerkjennelse er et sentralt punkt i utredningen, må direktoratet dermed også erkjenne at «en ikke-binær kjønnskategori ikke vil bli fullstendig likestilt binære kjønnskategorier».

Likevel konkluderer rapporten ganske så svulstig slik:

«Bufdir mener at dette er det eneste tiltaket som innebærer en fullverdig anerkjennelse av ikke-binært kjønn, og dermed det eneste som vil gi ikke-binære rettslig anerkjennelse.»

Det er vanskelig å se logikken i at en «fullverdig» anerkjennelse av de menneskene dette gjelder bare kan skje rettslig, altså gjennom lovendringer, når de samtidig erkjenner at det likevel vil være en gradering av disse kategoriene der ikke-binære ikke blir likestilt.

Det bør ikke være overraskende at det ikke kan bli noen fullverdig likestilling mellom menn, kvinner og en tredje kategori, når den tredje kategorien ikke har noen egne kjennetegn. Det eneste kjennetegnet som bekreftes ved en tredje kategori, er hva man ikke er, altså at man ikke tilhører en av de to andre.

Dette viser med all tydelighet at anerkjennelse og respekt er noe vi som samfunn og medmennesker alltid skylder å gi hverandre, men at rettslige kategorier basert på opplevelse av egen identitet, ikke er egnet til å gi «fullverdig anerkjennelse».

Utredningen fikk et dårlig utgangspunkt på grunn av svakt politisk håndverk da oppdraget ble gitt. Når den likevel er kommet viser den hvorfor innføring av en tredje kjønnskategori ikke er noen god idé.

«Et grunnleggende premiss for utredningen er likevel at kjønn er mer sammensatt enn bare mann og kvinne», heter det i rapporten. Enda en gang blir det tydelig at man er langt utenfor et direktorats kompetanseområde.

«Jeg gleder meg til en god og konstruktiv diskusjon om dette», uttalte Trettebergstuen da utredningen ble lagt fram. Vi får ta henne på ordet. For her er det mange spørsmål å stille.