En mellomposisjon i samlivsdebatten

I sin bok Det trofaste samlivet, nettopp utgitt på Verbum forlag, tar Terje Hegertun til orde for en mellomposisjon i den betente kirkelige homofilidebatten. I en debatt preget av steile fronter, er dette et forsøk vel verdt å ønske velkommen.

For mange, inkludert meg selv, har møtet med homofile og lesbiske og deres historier gjort en tradisjonell avvisning av samliv mellom likekjønnede stadig vanskeligere å forsvare.

Dette gjelder både mennesker som har kjent seg avvist og krenket av kirkelige miljøer, men også mennesker som har levd i langvarige og trofaste samliv med en partner av samme kjønn samtidig som de har levd ut sin kristne tro.

Det som likevel har holdt mange tilbake for å anerkjenne slikt samliv som kristelig legitimt, har på den ene siden vært respekten for Bibelens etiske veiledning.

Det har ikke gjort saken lettere at man gjerne har møtt en argumentasjon om at vi i dag «vet bedre» enn Paulus og derfor bare må se bort fra enkelte bibeltekster.

En slik anerkjennelse har på den andre siden vært vanskelig fordi man ikke helt har visst hva en slik anerkjennelse fører med seg. Sier man dermed ja til alle slags samlivsformer og til en radikal kjønnsideologi?

Saken er ikke blitt enklere av at spørsmålet ofte er blitt gjort til et «testspørsmål» på om man befinner seg på «konservativ» eller «liberal» side i kirkelandskapet og som en indikator på bibeltroskap. I mange tilfeller har en anerkjennelse av homofiles livsvalg betydd et farvel til tillitsverv eller ansettelse.

Dette bildet er imidlertid i ferd med å forandres. I USA er det for eksempel en voksende bevegelse av konservative og evangelikale kristne som ønsker å revurdere den tradisjonelle avvisningen av homofilt samliv. Det er i denne sammenheng en må se Hegertuns forsøk på en mer positiv tilnærming.

Hegertun, som nå er professor ved MF, tilhører selv Pinsebevegelsen, der han har hatt viktige tillitsverv.

De standpunkt han tar til orde for i boken, innebærer på ingen måte noe brudd med denne bakgrunnen – tvert om er målet for boken å åpne opp for en fornyet gjennomtenkning av spørsmålet om homofilt samliv med utgangspunkt i verdier og forpliktelser som har preget den bevegelse han er en del av – og som også mange innen Den norske kirke vil kjenne seg igjen i.

En av de grunnleggende verdier Hegertun legger til grunn, er Bibelens rolle som norm for lære og liv. Hegertuns vei går da heller ikke gjennom å avvise bibeltekster, men gjennom å legge en bred og helhetlig forståelse av dem til grunn.

Gjennom inngående studier av tekster som omhandler kjærlighet og samliv identifiserer han bærende etiske normer og mener at disse også må kunne gjøres gjeldende for trofast samliv mellom mennesker av samme kjønn.

Når bibeltekstene fordømmer uetisk livsførsel på det seksuelle området, gjelder det både heterofile og homofile. Å mene at disse tekstene også rammer et trofast og forpliktende samliv mellom mennesker av samme kjønn er ifølge Hegertun å gå ut over det tekstene selv rommer.

Å stemple noe som «synd» som tvert om inneholder de etiske kvaliteter som Bibelen forventer av et trofast og kjærlighetsfullt samliv, er ikke i samsvar med et bibelsk syndsbegrep, der synd er et uttrykk for det som bryter menneskelivet ned.

Gjennom sin understrekning av etiske idealer for samliv, ønsker Hegertun å fastholde sentrale elementer i klassisk kristen samlivsetikk. Poenget er ikke å si ja til en løssluppen homokultur, men tvert om å understreke at de samme etiske idealer for samliv må gjøres gjeldende både for heterofile og homofile.

En tendens i debatten omkring kirkelig aksept av likekjønnede ekteskap har vært en nedtoning av forplantningens rolle.

Mens en tradisjonell ekteskapsforståelse har lagt vekt på ekteskapet som ramme for det å sette barn til verden, og dermed på den biologiske kjønnspolariteten som en betingelse for dette, har tilhengere av likekjønnet ekteskap nedtonet dette aspektet og ensidig betont den gjensidige forpliktende relasjon mellom to mennesker, uavhengig av kjønn.

En slik nedtoning av forplantningsaspektet kommer for eksempel til uttrykk i Den norske kirkes nyeste vigselsliturgi.

Hegertun påpeker for sin del at når ekteskapet har fått en særlig status i samfunnet, har dette utvilsomt sammenheng med behovet for å beskytte det foreldreskapet som samlivet mellom mann og kvinne gir grunnlag for.

Han vil derfor tilkjenne det heterofile ekteskapet en særskilt status, både fordi det omfatter de fleste par og fordi det har de biologiske forutsetninger for foreldreskapet som et samliv mellom mennesker av samme kjønn ikke gir.

Han er heller ikke tilhenger av å utnytte alle muligheter som bioteknologien tilbyr for å etablere alternative modeller for foreldreskap.

Hegertun representerer på denne måten en viss «heteronormativitet» som noen sikkert vil angripe ham for, mens andre vil finne det betryggende at dette aspektet får spille en rolle når det gjelder samlivsforståelsen.

Hegertuns løsning er altså ikke å avskaffe en tradisjonell forståelse av ekteskapet til fordel for en forståelse løsrevet fra kjønnspolaritet og forplantning, men tvert om det han kaller en «utvidet forståelse», der likekjønnede par inkluderes i de rammer og de normer som fra før gjelder for heterofile.

I spørsmålet om dette bør bety kirkelig vigsel av likekjønnede par, er Hegertun mer åpen, og han ser ikke for seg at den løsning Den norske kirke har valgt, er den eneste mulige.

Hegertuns forsøk på å skissere en mellomposisjon i samlivsdebatten er noe jeg i stor grad også selv kan kjenne meg hjemme i.

Han vil sikkert møte motbør, både fra dem som synes han går for langt og fra dem som mener at han ikke går langt nok. Jeg vil oppfordre til ikke å være for rask med å felle en dom, men å lese boken og overveie hans synspunkter og argumenter.

Det skylder vi ikke minst de kristne homofile som søker anerkjennelse av sin identitet og sine livsvalg i de kristne fellesskap de tilhører.

Ambisiøst mellomstandpunkt med dårlig begrunnelse

Kristenledere reagerer på Terje Hegertun-bok: – Jeg lar meg ikke overbevise