En pinlig stillhet oppstår når jeg uttrykker meg religiøst

Jeg husker hvordan jeg som ung pastor ble spurt om hva jeg jobbet med. Jeg svarte med stolthet at jeg jobbet som pastor i Frikirken, men ble møtt med et skarpt og fordomsfullt: «Hva slags sekt er det?» Responsen satte meg nok litt ut, og den gangen gikk jeg raskt i forsvar og følte jeg måtte si «nei, det er ikke sånn og sånn altså».

For ikke mange dager siden møtte jeg en som fortalte om lignende og helt ferske opplevelser, og hvordan han opplevde at det fremdeles ikke var helt stuerent å tilhøre kirken han tilhørte.

Og, det gjør noe med oss. Jeg tror det fort legger en demper på hva og hvordan vi våger å snakke med andre. Vi vil jo ikke bli opplevd sære og rare, og er det slik at det bare er en bestemt kirke eller et bestemt språk som er «akseptabelt»?