En plaget prest
Hvem er det som har endret seg mest i de over tre tiårene vi har hatt selvbestemt abort? Knudsen har ikke gjort det. Men i kirken har forandringene vært svært store, skriver DAGEN på lederplass.
«En prest og en plage» er filmen alle Dagen-lesere bør se. Og alle delegatene på neste ukes Kirkemøte også.
I morgen har den nye filmen om Børre Knudsen premiere. Muligheten til å få et møte i kinosalen med den nordmannen som har båret de tyngste byrdene i kampen for det ufødte liv, burde i seg selv være nok til å få norske abortmotstandere til å løse billett.
Når dokumentaren så i tillegg er mye av et mesterverk både filmatisk, kunstnerisk og fortellerteknisk, skulle mye ligge til rette for anstendige besøkstall.
Filmen er et ekstremt nært møte med mennesket Børre Knudsen. Ekteparet Knudsen har sluppet filmskaper Fridtjof Kjæreng så tett innpå seg at det til tider nesten gjør fysisk vondt.
Vi har vel sjelden eller aldri sett en dokumentarfilm der vi i så stor grad kommer inn under huden på hovedpersonen. Bokstavlig talt. I «En prest og en plage» filmes det til og med inne i Knudsens sykdomsherjede kropp mens han ligger på operasjonsbordet. Så nærgående er «En prest og en plage».
Knudsen er prest og han har nok definitivt blitt opplevd som en plage for mange tilhengere av loven om selvbestemt abort. Men i denne filmen er det han som fremstår som en plaget mann.
Parkinsons sykdom har forvandlet den en gang så energiske abortpresten til pleietrengende sykehjemspasient. Men kamplysten og den retoriske kraften er fortsatt like sterk som i velmaktsdagene.
Evnen til å sjokkere, likeså.
Vi kvepper til i filmstolen når Knudsen forteller hva han ønsker skal skje med kroppen hans etter at han er død. Den bør puttes naken i en plastsekk og dumpes utenfor stortingsbygningen. For så mye har menneskeverdet blitt degradert i dagens Norge. Det har abortloven sørget for, ifølge Børre Knudsen.
Filmen gir oss også et innblikk i de enorme kostnadene abortaksjonene har påført Børre Knudsen. Og hans familie. Et av de mest hjerteskjærende øyeblikkene i filmen er når kona Ragnhild tilstår hvordan hun føler hun har sviktet det hun opplever som sitt høyeste kall, morskallet. Situasjonen familien havnet i, førte til at hun ikke fikk vært den moren som hun hadde ønsket for sine fem barn, utbryter en gråtende Ragnhild Knudsen.
Børre Knudsens datter medvirker også i dokumentaren. Hun forteller hvor smertefullt det var å bli møtt med ordene «det var nødvendig» når hun i ungdommen fortalte faren sin om hvor store vanskeligheter aksjonene skapte for barna. I en av scenene konfronterer hun ham med dette. Datteren får ikke noe direkte svar, men Børre Knudsens ansiktsuttrykk forteller egentlig mer enn de fleste ord kunne gjort. Dette er åpenbart smertefullt for abortpresten.
«En prest og en plage» settes i første omgang opp i 21 ulike byer i Norge. Et annet sted denne filmen burde vært vist er under kirkemøtet som starter i neste uke.
Hvem er det som har endret seg mest i de over tre tiårene vi har hatt selvbestemt abort? Knudsen har ikke gjort det. Men i kirken har forandringene vært svært store.
Mens Knudsens lidelseshistorie pensles ut på norske kinolerreter skal Kirkemøtet ifølge Vårt Land banke igjennom et høringsforslag der abort omtales som en del av de «seksuelle og reproduktive rettigheter».
Noen har tydeligvis valgt en enklere vei enn Børre Knudsen.