En politisk teologi ved veis ende?

Politiske organisasjoner som er etablert, blir svært sjelden nedlagt. Man finner bare nye saker å gå inn for. Gamle blir lagt til side.

Men en epoke i Kristelig Folkepartis (KrF) historie synes nå å være forbi. Livet rundt sperregrensen venter. Den politiske teologi som en gang motiverte partiet, er forlatt.

Gjennombruddet for KrF i 1945 var en refleks av troen på «en kristen renessanse» etter Den annen verdenskrig. Det nye Europa skulle tuftes på kristen ideologi.

KrF-nestor: Vi må akseptere dagens abortlov

Også i Norge var visjonen om en slik renessanse levende. Den frembrakte blant annet Kristelig Folkeparti og avisen Vårt Land. Hvilken politisk teologi lå til grunn for KrF?

To motiver var avgjørende:

1) Kristelig politikk skulle fremmes ved kristelige personligheter (på Stortinget og andre politiske forsamlinger).

2) De ville være forpliktet på Bibelen i sin politikk. Den kristelige personlighets psykologiske struktur var bestemt ved erfaring av frelsen i Kristus ved omvendelsen. Det betydde «brudd med verden» og et nytt liv i arbeid for Guds rike i bedehusforsamling og frimenighet.

KrF hadde sin forankring i og var en frukt av vekkelseskulturen i Den norske kirke og i frikirkeligheten. Kristelig politikk kunne bestå i forsvar av kristendommens plass i det offentlige Norge. Men i vekkelseskulturen lå det også en offensiv politisk strategi.

Olaug Bollestad mener KrF ikke kan nøye seg med bibelbeltet

O. Hallesby bestemte den slik: Gjennom et fritt kristelig skolevesen, vil det utvikles kristelige personligheter som kommer til å inneha eliteposisjoner i samfunnet.

Når vi får kristne leger, lærere, advokater, prester og i andre yrker som krever høyere kompetanse, vil «landsvekkelsen» komme. Og da vil kristendommen forme samfunnslivet gjennom påvirkning fra den kristne eliten.

Dette var en radikalprotestantisk politisk visjon, som var levende i Europa fra slutten av 1500-tallet, etter hvert ble den overført til USA og der nedfelt i radikal puritanisme.

Som politisk strategi var landsvekkelsen en klassereise, særlig for vekkelsens yngre generasjon. Etterkrigstidens sosiale og politiske utvikling la forholdene til rette nettopp for det.

Adgang til høyere utdanning ble demokratisert. Ungdom fra landet flyttet til byene (urbanisering), særlig til hovedstaden, for finne arbeid og få utdanning.

Oppvokst på bedehuset i småbyen og på bygda ble også kristen ungdom med i denne prosessen. Kristelig virksomhet som maktet å fange opp denne klassereisen, ble utvidet og styrket. «Laget» fikk sitt gjennombrudd på denne tiden.

Også KrF ble preget av denne sosiale og kulturelle endring. Folket fra mellomkrigstidens brede vekkelsesbevegelser organisert i indre- og ytremisjon, ble politisk aktive i KrF.

Dette mener Hareide er KrFs egentlige problem

Vekkelsene hadde også fått sine «barnebarn». De var uten erfaring av den dramatiske omvendelsen som motiverte foreldrene til «bruddet med verden», og de ble oppdratt til et liv i det smale kulturelle rommet som samsvarte med «bruddet» foreldregenerasjonen hadde foretatt.

I denne kulturen ble det pietistiske livsideal tradert. Dette er opphavsmiljøet til det såkalte «grunnfjellet» i vår tids KrF.

I deler av den yngre kristengenerasjonen kom det endringer. Den individsentrerte pietistiske livsholdningen ble utvidet med globalt sosialetisk engasjement.

Verdensmisjon for evangeliet skulle også gi politisk frigjøring og sosial framgang. I slagordet «teologisk konservativ – politisk radikal» lå nyorientering, men også identifikasjon med lavkirkelig vekkelsestradisjon.

Med en yngre generasjon kom nyorienteringen også innen KrF.

På 1970-tallet ble det tydelig at klassereisen gjennom KrF var i ferd med å nå sitt mål. Partiet hadde deltatt i alle borgerlige koalisjonsregjeringer etter krigen.

I 1972 ble Lars Korvald statsminister. Omkring årtusenskiftet var KrF blitt en politisk suksess med Bondeviks regjeringer 1997–2000 og 2001–2005. Partiet fikk sin største oppslutning noensinne.

Men så begynte nedgangen. I 2009 kom det dårligste stortingsvalg siden krigen. Bare 5,5 prosent stemte KrF. Veien gikk ubønnhørlig mot et liv under sperregrensen.

Kristne hadde inntatt mange høye posisjoner i samfunnet, blant annet gjennom KrF. Men de politiske virkninger uteble.

Sekulariseringen var ikke stoppet. Klassereisen hadde nådd sitt toppunkt, men uttømt sin kraft.

Kirke og kristenfolk gikk fra tap til tap i kulturkampen, men uten å yte skikkelig motstand. Det ble med de store ords teologi.

Hva skjer med friskolene under en ny regjering?

I 1969 avviklet staten Den norske kirkes dåpsundervisning. 1978 tapte man kampen om «fri abort». Håpet fra 1945 om rekristianisering ble gjort til skamme. Og KrF gikk etter hvert inn i skyggenes dal, tross et blaff av framgang rundt tusenårsskiftet.

Men KrF skulle leve videre. Slik er den organisatoriske dynamikk. Da måtte man bryte med den pietistiske vekkelseskulturen, og man opphevet «bekjennelsesparagrafen», det vil si kravet til partiets tillitsfolk om en personlig bekjennelse av kristen tro.

Det var et klart brudd med ideen om den kristelige personlighet som politikkens aktør i kamp for Guds rike.

Som erstatning utviklet man en såkalt kristendemokratisk ideologi. Her gjenfinnes den biblisisme som er karakteristisk for lavkirkelig vekkelseskristendom og liberal teologi.

KrF gir en biblisistisk begrunnelse for ideen om visse «verdier» som kristent menneskesyn, nestekjærlighet og forvalteransvar.

En rest av den bibelforpliktelse som kjennetegnet vekkelsestradisjonen, er påstanden om at «mennesket er skapt i Guds bilde». Det krever «vern av mennesket fra unnfangelse til naturlig død». Ingen positiv aksept av «selvbestemt abort» blir da mulig.

Den «bortkastede» stemme

En viktig sammenheng mellom det nye og det opprinnelige KrF er nei til «fri abort». Mens det andre grunnleggende trekket ved Bibelens skapertanke: «Til mann og kvinne skapte ham dem», som er grunnlaget for bibelsk ekteskapssyn, er radert vekk.

Ekteskapet mellom mann og kvinne har «dype røtter i tro og tradisjon», hevder KrF og karakteriserer det som en kulturverdi.

Til tross for dette radikale bruddet med sitt opprinnelige ideologiske grunnlag, havnet partiet til sist under sperregrensen. Men partiet ønsker å komme på offensiven, slik at man kunne bringe «kristendemokrater» inn i toppolitikken.

Visjonen om å få kristne personligheter inn i politikken lever videre i restene av KrF i sekularisert utgave. For nå må den sist bit av tradisjonen saneres vekk. Partiet må gå eksplisitt inn for fri abort. Det bibelske ekteskapssyn har man allerede lagt til side.

Skal man «redde» partiet må man altså forme en ny type «kristelig personlighet», som er den protestantisk liberale.

Det vi nå ser, er at den politiske teologien som opprinnelig bar KrF, er ved veis ende. Det har skjedd et indre sammenbrudd, som kom med ideologisk nødvendighet.

Hvorfor utviklet ikke KrF og partiets kirkelige omland en kulturkritisk offensiv mot «fri abort»? Det ble stadig vist til det menneskesyn som blokkerte for drap på ufødt liv.

Men hva med det liberalistiske menneskesyn som gjorde selvbestemt abort til en frihetsrett? Dette synet ble aldri utsatt for kritiske angrep verken filosofisk-teoretisk eller politisk. Man var hele tiden på defensiven, kan hende fordi man lot seg skremme av den hegemoniske ideologiske makten.

Men kritikk av liberalismen var vanskelig.

Når den kristelige personligheten blir en politisk grunnkategori, reflekteres en kristen utgave av et liberalistiske menneskesyn. Vekten ligger som i all liberalisme på personlig erfaring i bevisstheten – i 1945 gitt som vekkelsens psykologi.

Biblisismen har hindret utglidning av det personlige til religiøs subjektivisme. Men problemet var at Bibelens autoritet var begrunnet i den troendes personlige erfaring, i den gjenfødtes bevissthet.

Klokkene ringer for KrF

Etter hvert som den kristelige personlighet ble utsatt for et kulturelt og sosialt trykk utenfra, ble også dens bevissthet endret. Dermed ble også innholdet i biblisismen endret slik at det kunne innpasses i det liberalistiske paradigmet. Man manglet ideologisk motstandskraft.

Visse sannheter ble da lagt til side, særlig de antropologiske om kjønn, kjønnsrelasjoner, familie og ufødt liv som aldri kan forenes med en liberalistisk ideologi.

Oppgjør med liberalismen ble vanskelig fordi man selv sto for et liberalistisk syn på teologien i den politiske teologien man hadde lagt til grunn.