En presidents personlige integritet

I et innlegg om Donald Trump i Dagen 28.11., utdyper Harald Claudius sitt syn på ekspresidenten og kritikken av ham. Claudius etterlyser større saklighet og nevner manglende førstehåndskjennskap til amerikanske forhold, janteloven, kulturforskjeller og politisk korrekthet som mulige forklaringer på at Dagen, undertegnede og andre Trump-kritikere ikke viser større forståelse for alt det positive Trump utrettet i sin presidentperiode.

For mitt vedkommende skyldes det manglende tillit til ham som person.

Claudius omtaler min «sterke oppfatning av ekspresidentens mangel på integritet og troverdighet». Nei, dette er ingen «sterk oppfatning», men en bevisst forsiktig og saklig dekkende måte å karakterisere Trump på.

I Dagens interessante spørreundersøkelse «Hvem ville norske kristenledere stemt på?» 6.10.2020 ble 37 personer i norsk kirkeliv utfordret på sitt syn på de to presidentkandidatene, Joe Biden og Donald Trump. I deres svar kan man finne flere svært sterke uttalelser om Trump.

Én beskriver ham som en inkompetent, sykelig selvsentrert, konsekvent løgnaktig og dypt amoralsk person. En annen karakteriserer ham som en stormannsgal narsissist, som mangler moralsk integritet og respekt for både mennesker og demokratiske spilleregler.

En tredje person i spørreundersøkelsen mener at Trump representerer diskriminerende holdninger og en lederstil preget av løgner og maktmisbruk, og med klare antidemokratiske og fascistiske trekk.

I seniorforsker Hallvard Notakers nøkterne artikkel om Donald Trump i Store norske leksikon kan man blant annet lese om ekspresidentens autoritære trekk og manglende respekt for rettsstaten. Trump har fått kritikk for å mangle den verdighet og respekt som er knyttet til presidentembetet.

Gjennom valgkampen i 2016 ble han dessuten gjenstand for sterk personlig kritikk etter at flere kvinner anklaget ham for trakasserende oppførsel og overgrep. På den bakgrunn er det relevant å spørre hvilket forhold Trump har til grunnleggende etiske prinsipper og de kristne verdiene han angivelig har ønsket å fremme.

Claudius har fokus på ekspresident Trumps konkrete embetsførsel, ikke hans moralske integritet, som – ifølge Claudius – hører hjemme i det åndelige regimente. Jeg tror at Claudius med et slikt utgangspunkt tar grunnleggende feil, fordi han i praksis ser bort fra Trumps personlighet, og pga. en tvilsom anvendelse av Luthers lære om de to regimenter eller styreformer.

En (verdslig) politikers moral og livsførsel hører ikke hjemme i den åndelige sfæren, slik Claudius antyder, og det er ikke rett å skille embetsførsel og person fra hverandre. Gud bruker feilende mennesker i sin tjeneste, også en Donald Trump, men vi har både rett og plikt til å vurdere hvilke politikere som er best egnet til å fremme våre synspunkter i samfunnet. Og da tar vi selvsagt hensyn til både politikk og person. Det er et både og, ikke et enten eller.

I vurderingen av en president vil det personlige skjønn selvsagt spille inn, og da kan også kristne trekke ulike konklusjoner, slik det fremgår av Dagens spørreundersøkelse før presidentvalget i USA i 2020.

Jeg respekterer at Claudius m.fl. åpent støtter Trump, selv om det er veldokumentert at USAs tidligere president er personlig uegnet til å lede stormakten USA. Og det fortjenstfulle som Trump fikk gjennomført som president, har hans visepresident Mike Pence og andre gode medarbeidere i Det republikanske partiet sannsynligvis en stor del av æren for.