En rett til å velge

Da mine barn nylig fikk mulighet til å stemme ved skolevalget, var beslutningen om hvilket parti de skulle stemme på den enkleste sak i verden: «Jeg stemmer på det partiet som vil ha leksefri skole og flere fotballbaner!»

For mennesker som rammes av grov urettferdighet er svaret ofte like enkelt, men sakene veldig mye mer alvorlig: «Jeg stemmer på hun som vil stoppe de kriminelle gjengene og skape arbeidsplasser for barna mine», eller «Jeg stemmer på han som vil sikre barna mine skolegang, selv om de har en funksjonsnedsettelse».

For svært mange av de i verden som opplever maktovergrep, utnyttelse og ekstrem fattigdom er det derimot ikke en selvfølge at de får mulighet til å ta det valget.

Et sjeldent privilegium

Ved et lokalvalg for noen år siden opplevde jeg at min nye folkeregistrerte adresse ennå ikke var oppdatert i valgsystemet. Jeg befant meg rett og slett i feil by på valgdagen. Da gjaldt det å handle raskt: Det var bare å kaste seg i bilen og komme seg til rett kommune; for stemme, det skulle jeg!

Vi kan stemme på flere ulike partier og vi kan være trygge på at vår stemme teller like mye som alle andre. Jeg kjenner selv på en høytidsstemning når jeg lukker gardinen i valglokalet og kjenner at dette er mitt valg for landet.

Med hver enkelt stemme får vi mulighet til å sette retning for landet vårt. Vi får selv peke ut veien videre. For de mest sårbare og utsatte i verden er det dessverre ofte ikke slik, og det går i feil retning.

Demokratier i tilbakegang

Vår hverdag, som borgere i et land med rettferdige og demokratiske valg, er nemlig ikke trenden. En nylig demokratirapport fra V-Dem instituttet ved Universitetet i Gøteborg, viser at 72 prosent av verdens befolkning nå bor i ulike former for autokratisk styre – der mesteparten av den politiske makten er samlet i hendene på en enkeltperson eller en liten gruppe. Det er veldig dårlig nytt i kampen mot ulikhet og fattigdom.

Det har særlig vært en dramatisk tilbakegang i Asia, der mulighetene til å kritisere mennesker med makt er stadig mer begrenset. I 37 land i verden er handlingsrommet for organisasjoner, fagforeninger, menigheter og andre sivilsamfunnsaktører blitt redusert siden 2012. I stedet har myndighetene økt maktbruken og innført sterkere sensurmetoder.

Fra 2002 til 2012 var det bare sju land der ytringsfriheten ble innskrenket, mens det de siste ti årene har skjedd i 35 land. Denne negative trenden er altså femdoblet.

Rettigheter gir bedre liv

Denne «autokratiseringen» påvirker også Misjonsalliansen, og alle andre som jobber for å bekjempe fattigdom og fremme rettferdighet. En viktig del av vårt arbeid er å sikre at vi ikke «bare» hjelper i øyeblikket, men faktisk bidrar til varige endringer.

Da må vi jobbe sammen med lokale myndigheter og beslutningstakere, så mennesker med makt tar ansvar for å hindre urettferdighet, og aktivt leverer skolegang, helsetjenester og andre tjenester folk trenger for å kunne bygge et bedre liv for seg selv og sin familie.

Støtte til lokale aktører

Når demokratiet går i gal retning blir det vanskeligere å jobbe sammen med lokale aktører som kjemper for at utsatte grupper skal bli hørt. I stedet er det penger og ideologi som får bestemme. Arbeidet med å skape sterke lokalsamfunn og lokale organisasjoner som står opp for befolkningens rettigheter er derimot viktigere enn noen gang.

Når halve verden går til valg

Neste år markerer et historisk øyeblikk. Da er det over 70 land i verden som gjennomfører valg, inkludert både Russland og USA. Milliarder av mennesker skal gå til valgurnene – mer eller mindre overbevist om at deres stemme betyr noe. Dette blir en massiv indikator på hvor verden er på vei, særlig for hvilken retning de setter for demokratiets muligheter.

Å velge solidaritet

Jeg håper at verden tar valg som binder oss sammen på tvers av det som skiller oss og at politikere prioriterer internasjonal solidaritet. Landegrenser og fattigdomsgrenser må ikke hindre oss fra å kjempe mot den urettferdigheten andre tvinges til å leve med.