En så billig retorikk om statsstøtte til trossamfunn at det gjør litt vondt

Eksemplene er etter hvert mange på at politikere gjør det meste for å få oppmerksomhet. For kort tid siden skrev NRK at flere politikere enn noen gang hadde stilt opp i realityprogram – noe som sørget for, forutsigbart nok, litt debatt.

Langt mindre kontroversielt bør det være at en respektert og erfaren politiker sier ja til å besøke Jakobs kulturkirke for å snakke om statsstøtte til trossamfunn. Selv om det er VG som spør.

Men for Nikolai Astrup – som har sittet på Stortinget siden 2009 og har hatt tre ulike statsrådsposter – gikk det likevel galt. Argumentene hans for å fjerne all økonomisk støtte til trossamfunn er så lettvinte at det gjør litt vondt å vurdere dem seriøst.

Ekstra beklagelig er dette fordi det finnes gode grunner for å endre støtteordningen for trossamfunn. Mer om det snart.

VGs 94 år gamle bibel

«Selg det dere eier, og gi det som almisser!», heter det i Lukasevangeliet 12,33.

Slik starter artikkelen i VG. Vi kan fastslå at det begynner å bli en stund siden det ble innkjøpt bibler i Akersgata. Å oppsøke en ny oversettelse på nett virker å ha vært helt utenkelig.

I den nye bibeloversettelsen heter det: «Selg det dere eier, og gi gaver til de fattige». Omtrent samme ordlyd har eksistert i flere tiår. Antagelig har VG brukt oversettelsen fra 1930.

Men VGs journalister har flere pussigheter å by på. De skriver at Nikolai Astrup mener «at Den norske kirke bør gjøre alvor av bibelordet». Men Jesu ord om at kristne bør gi til de fattige er da helt irrelevant for statens økonomiske støtte til Den norske kirke og andre trossamfunn.

Vi tror da uten statstøtte

«Det er mulig å tro uten statsstøtte», påstår blant annet Nikolai Astrup overfor VG. Som om det finnes et eneste menneske i landet som mener noe annet.

Han sier også at det er «gratis å tro». Dermed oppfatter han tro som noe helt individuelt – og en ren intellektuell syssel.

Deretter føyer han til at det ikke er urimelig at medlemmene betaler noe for å delta «i et trossamfunn som har utgifter».

Det er selvsagt å slå inn helt åpne dører. Riktignok er Den norske kirke svært avhengig av statens overføringer. Men all annen kristen aktivitet i dette landet finansieres primært med gaver (eller almisser, som VG kanskje kaller det).

Vi kan jo henvise til det offisielle regnskapet for Filadelfiakirken i Oslo som eksempel. I 2023 var inntektene på over 30 millioner kroner. De brukes blant annet for å lønne 32 ansatte. Statsstøtten utgjør under ti prosent.

Forskjellsbehandling er problemet

Mitt poeng er ikke å problematisere at kristne organisasjoner og trossamfunn finansierer egen drift. Det bør i stor grad skje.

Det urimelige er derimot å forskjellsbehandle såkalt «religiøs» aktivitet.

Astrup sammenligner deltakelse i et trossamfunn med medlemskap i et treningssenter. Siden medlemmene på treningssenteret betaler en avgift bør kirkemedlemmer gjøre det samme.

Men faktum er jo at staten bruker store midler på å støtte idrett. Selv om støtte ikke gis til ordinære treningssenter, har alle idrettslag sugerøret dypt nede i statskassen. Også korps, kor og teater får store offentlige midler.

Operaens mange millioner

Men den realiteten hopper Astrup forbi. Dermed gir han et signal om at alt det som foregår i tros- og livssynssamfunn har mindre rett på støtte fra staten enn det «religiøst nøytrale».

Det er ugreit.

Vi trenger ikke å like det, men svært mye av det norske kulturlivet er sterkt sponset av staten. Ja, i 2019 viste utregninger at staten subsidierte hver eneste billett ved Den norske opera med over 2000 kroner.

Er det da helt urimelig at omkring 1500 kroner gis i årlig støtte per medlem til ulike trossamfunn?

Er tro en privatsak?

«I utgangspunktet er tro og religion en privatsak», sier Astrup. Han er ikke den eneste som har sagt noe lignende. Men hva betyr påstanden egentlig? Og hva har den å gjøre med statsstøtte å gjøre?

Jeg er enig i at religiøs tro har en privat dimensjon som staten skal holde seg langt unna. Det handler om individets trosfrihet.

Derfor er det også problematisk hvis staten stiller teologiske krav som forutsetning for statsstøtte. Mange politikere vil gjerne at staten skal kreve full oppslutning om vår tids likestillingsidealer for kjønn og seksualitet. Da er det kanskje bedre å fjerne all statsstøtte.

Likevel er ikke religiøs tro privat i betydningen «ikke for offentligheten». I dagens Norge prøver mange å henvise den enkeltes livssyn til det private rommet. Slik reduseres religiøs tro til noe som bare foregår i hodet vårt, til noen ideer eller meninger.

Men for mange er et kristent livssyn en så sentral del av livet at det blir rart å snakke om det som en privatsak. Det skyldes også at troende stort sett vil delta i et synlig og konkret fellesskap.

Derfor trenger vi også en stat som beskytter forsamlingsfriheten.

Problemet med synkende medlemstall

I 2010 fikk trossamfunn utenfor Den norske kirke 157 millioner kroner i støtte fra staten. I 2023 var tallet over en milliard kroner.

En viktig årsak er at Den norske kirke har synkende medlemstall. Det fører til at statens støtte per medlem har økt. Fordi staten skal bedrive likebehandling gis samme sum per medlem til trossamfunn utenfor Den norske kirke.

«Det gir ingen mening at andre skal få mer, fordi Den norske kirke får færre medlemmer», sier Nikolai Astrup.

Og akkurat den setningen gir god mening. Derfor er det helt legitimt å diskutere endringer i dagens finansieringsmodell.

Men det bør gjøres med andre argumenter enn de Astrup stort sett fremførte overfor VG.