En samtale kristne i Norge trenger

«Norge er ikke lenger et land befolket av gudfryktige mennesker, selv om Gud fortsatt har en halv aksje i både flagget, nasjonalsangen og grunnloven vår. Mye tyder på at nordmenn faktisk aldri har vært mindre religiøse. Og er det rart? Norsk kristendom anno 2021 er tynt blandet saft, med Gud i rollen som en himmelsk HMS-ansvarlig, som både går i pridetog og resirkulerer plastavfallet sitt. Er det rart man er lunken?»

Slik spør skribent Olav Brostup-Müller i et innlegg som ble publisert på NRK Ytring i pinsen.

Bakteppet var debatten som oppsto i kjølvannet av kontrasten mellom oppmerksomheten som statskringkasteren viet Kristi himmelfartsdag på den ene siden og den muslimske id-feiringen på den andre.

Brostrup-Müller har et klart inntrykk av at det er en helt annen toleranse overfor islam enn kristendom i offentligheten.

«Mine venner på sosiale medier hilser respektfullt til muslimske naboer på en måte som få norske bedehusgjengere er forunt», konstater han.

Nettopp Kristi himmelfartsdag og pinsen illustrerer til fulle et stort paradoks i Norge:

De kristne høytidene styrer kalenderen og arbeidslivet i en grad som savner sidestykke i den vestlige verden. Samtidig er det en ytterst liten andel av befolkningen som fyller dagene med et innhold som avspeiler navnet de bærer.

Det er enda flere ledige stoler i kirke og bedehus enn på andre søndager. Og den jevne nordmann har ikke mye å melde på spørsmål om hva pinsen handler om.

For bekjennende kristne er det god grunn til å synes dette er sørgelig. Med 17. mai friskt i minne kan vi med vemod tenke på gudstroens plass i flere av de nasjonale sangene.

Som professor Pål Ketil Botvar påpekte i Dagen i forkant av grunnlovsdagen, lever det kristne preget videre, i det minste i en del bygdesamfunn. Men det er blitt i stadig mer avdempet form.

Opplevelsen blir lett at det som handler om kristen tro og tanke blir et stadig tommere skall for det norske folk. Og det er trist når en arv med så stor verdi blir nedvurdert og i verste fall glemt.

Å bli nostalgisk er likevel en dårlig løsning. Et mer konstruktivt, og ransakende, spørsmål er i hvilken grad bekjennende kristne fyller høytidene med innhold.

Den britiske forfatteren og forkynneren Os Guinness påpekte i Dagen på fredag at mange kristne i Vesten er praktiske ateister.

I stedet for å være fylt og drevet av Den hellige ånd, blir kristne ofte formet av samtidskulturen. Guinness understreker at det ikke trenger å være slik.

Kraften og gleden i det kristne livet er ikke knyttet til en bestemt kultur- eller samfunnssituasjon. Var det slik, hadde den kristne tro aldri overlevd helt til vår tid.

Veksten i Guds rike er ikke knyttet til hvor mange mennesker som vet at det er pinse, men om pinsens budskap faktisk får rom hos dem som tror på det.

For kristne i dagens Norge er ikke den største utfordringen at folk flest er så sekularisert, men at kristenfolket på dette feltet likner så mye på alle andre.

Framover er det helt avgjørende at det blir snakket om hvordan troen kan praktiseres ikke bare i høytidene, men også hverdagene.