En smal, god vei
Spørsmålet jeg stiller meg er hva som vil skje fremover? Jeg aner to strategier som jeg ikke tror er de beste og en god, smal vei i mellom.
Jeg føler meg litt dobbel når jeg tenker på kristen tros stilling i Norge. På den ene siden ser jeg dystre tall, sekularisering og at en del kristne sammenhenger eldes fort.
På den andre siden jobber jeg i en kirke som aldri i vår hundreårige historie har samlet flere, og i Oslo totalt sett kan jeg ikke forstå annet enn at det må være rekordmange unge voksne som går til kirker for tiden.
Annonse
Hver uke kommer det nye mennesker til, og i de 13 årene jeg har vært pastor har det aldri vært morsommere enn nå. Totalt sett blir bildet altså litt blandet.
Spørsmålet jeg stiller meg er hva som vil skje fremover? Jeg aner to strategier som jeg ikke tror er de beste og en god, smal vei i mellom. La meg male litt bredt:
Den ene strategien er å spille på lag med elitene i samfunnet. Å tilpasse budskap og teologi slik at kultureliten og kommentatorene liker det vi sier.
Vi kan snakke strengt og sant om klima og flyktninger, vel vitende om at få med makt vil angripe oss for det. Vi kan ta på dypt alvor Paulus’ ord om grådighet, ubarmhjertighet, ukjærlighet og hensyn til de fattige, særlig på andres vegne.
Like selvfølgelig som vi i stor grad kan ignorere Paulus’ ord om seksuelle idealer. Bibelens ord om at vår borgerrett er i himmelen oppleves nok heller ikke like relevant, når samfunnet rundt oss stort sett alltid er på vår side.
Kan hende drives denne strategien dels av frykt. Frykt for å bli upopulære og utenfor. Og kan hende drives den også litt av makt. Hvis vi alltid er på lag med de meningsbærende elitene, da blir vi regnet med i de rette sirklene og får sitte ved de populære bordene i samfunnet.
Da er det helt annerledes med den andre strategien. Velger vi den, drar vi vår egen lille flokk tettere rundt oss og forteller hverandre at samfunnet alltid er fienden. Verden er en løst gåte, vi har absolutt alle svar og alle som tenker annerledes enn oss er motstandere. Oss mot dem.
Vi tar på dypt alvor alt Paulus sier om seksuelle idealer, men bryr oss ikke like mye om det han sier om grådighet, ubarmhjertighet eller hvor anstendig vi snakker om flyktninger.
Annonse
Kan hende er også denne strategien drevet dels av frykt. Frykt for verden rundt oss og fremtiden. Og kan hende gir også denne måten å tenke på makt. Makt over vår egen flokk, samlet av felles kamp mot en verden der alt går stadig dårligere.
Jeg tror altså at mellom her går det en smal og god vei. En vei der vi anerkjenner at samfunnet rundt oss sannsynligvis er det beste sted å være menneske noen gang i historien. Jeg har møtt politi langs veiene i Kongo og er takknemlig for at politiet i Norge ikke er korrupt.
Politikerne våre tjener ikke så mye mer enn gjennomsnittet. Ungdommer oppfører seg i stor grad veldig bra, og alle som vil samles til gudstjenester uten frykt for forfølgelse. Gode verdier, hentet fra kristen tro, preger veldig mye av hele samfunnets idealer og verdier. Det er mye å takke for.
Samtidig er det også sant at vi lever i en forbrukerkultur som sannsynligvis ikke er bærekraftig om alle i verden skulle levd som oss. Og det er sant at det er lov i Norge å gå inn i mammas mage og ta livet fra den ene av to tvillinger. Mens de som protesterer ofte stemples nærmest som onde mennesker.
Poenget med å kalle dette en smal vei er at den krever nyanser, visdom og myke øyne. Vi er kalt til å være sannheten tro i kjærlighet. Og hadde det vært enkelt, hadde mye vært annerledes. For det er så lett å bli redde.
Og når vi blir redde svikter vi enten sannheten eller kjærligheten. Da tilpasser vi oss slik at ingen kan kritisere oss, eller vi skriver rasende ord på Facebook om at alle andre enn oss selv svikter.
Kan vi heller prøve, i erkjennelse av vår egen utilstrekkelighet, å se at Bibelens ord utfordrer oss til å være modige i alle retninger. Modige på sannheten både om seksuelle idealer, livets ukrenkelighet og omsorgen for de fattige, innflytterne og forvaltningen av det skapte.
Fordi vi er modige til å elske. Jesus sa at hele loven kunne summeres i ett bud, og det er å elske. Og om ikke kjærligheten synes rundt oss, i det vi engasjerer oss for og sånn vi er sammen med naboene våre, da er vi bare bråkete metallskrap.
Annonse
Og om vi helt ærlig skulle ha kommet dit at vi synes ord om kjærlighet bare høres ut som vassent tåkeprat, ja, da har vi kanskje glemt å elske selv?
