Debatt
ANNEKSJON: Fra venstre: Moskva-utnevnt leder av Kherson-regionen Vladimir Saldo, Moskva-utnevnt leder for Zaporizhzhia-regionen Jevgenij Balitskij, Leonid Pasechnik, leder av selvutnevnte Luhansk-folkerepublikken og Denis Pushilin, leder for selvutnevnte folkerepublikken Donetsk, undertegnet 30. september traktatene for å lemme de fire ukrainske regionene inn i Russland.
Grigory Sysoyev / AP / NTB
En svart dag i Europas historie
Etter en «folkeavstemning» i ekspressfart, «valgte» innbyggerne i de ukrainske fylkene Donetsk, Luhansk, Kherson og Zaporizjzja å søke om å bli en del av Den russiske føderasjonen – det vil si i de områdene hvor russiske okkupanter hadde kontroll. Med et stort flertall som ingen kan kontrollere, ble søknadene selvsagt innvilget 30. september under en storstilt seremoni i Moskva.
Litt flaut var det kanskje at dette skjedde samtidig som den ukrainske offensiven fortsatte. Og allerede dagen etter ble det ukrainske flagget heist i byen Lyman i Donetsk etter at de russiske styrkene der trakk seg ut fordi de holdt på å bli omringet av ukrainske styrker.
Anneksjonen – les okkupasjonen – er fordømt av FN og mange land som brudd på folkeretten og FNs prinsipper. Man utvider ikke sitt territorium ved hjelp av fiktive «avstemninger» og militærmakt. «Avstemningen» skjedde for det første i okkuperte områder, væpnede soldater deltok sammen med «valgmedarbeidere» som gikk fra dør til dør og folk skulle krysse av ja eller nei.
