Én ting er jødene enige om – de vil gjerne leve

Jødene har alltid vært uenige seg imellom. Til dels voldsomt uenige. Det er ikke noe nytt. Vi som kjenner Bibelen, vet at jødene delte seg i to stater i gammeltestamentlig tid. Og de lå i krig med hverandre mesteparten av tiden.

Under den store jødiske krigen (67–73) sloss de først mot hverandre før de samlet seg mot romerne. I vår tid ble staten Israel dannet takket være sterkt press fra David Ben Gurion. Han fikk medhold med to stemmers overvekt (Benny Morris).

Mine tanker går i disse dager til et førjulsselskap i Israel for en del år tilbake. I selskapet var det også noen prominente jøder. Som ventet dreide samtalen seg om Israel og landets framtid. Jødene la i tur og orden ut om hvilke tanker hver enkelt hadde. Alle hadde de en klar visjon om landets framtid. Men det slo meg da jeg hørte på dem, at alle hadde helt forskjellige forhåpninger om Israel.

Jeg kunne ikke spore en felles tanke om hvorledes jødenes Israel skulle se ut. Alle var de helt oppslukt av sine høyst private forestillinger. Det var ikke noe forsøk på å tilpasse seg de andres tanker. Det var ingen fellesnevner å spore.

Er den foreslåtte rettsreformen i Israel et angrep på demokratiet?

Jeg kom til å tenke på denne hendelsen i lys av dagens kaos. Hver enkelt jøde sloss med stor lidenskap for sitt Israel. I navnet står det om en rettsreform, i praksis står det om Israels sjel.

I grove trekk finner vi to hovedfløyer. Det er en venstreliberal fløy hovedsakelig bestående av sekulære mennesker. Ikke ulikt den opinionen vi finner i Norge. Disse ledes av den forrige statsminister Lapid, og det er de som fyller gatene med demonstrasjoner. Den andre fløyen består av politisk konservative, ledet av statsminister Netanyahu. Han støttes av de religiøse partiene. Disse har et klart politisk flertall i Knesset.

Formelt står striden om hvorledes rettsstaten Israel skal se ut. Reelt er det en kamp om makt. De venstreradikale har en maktbase i rettssystemet. Rettsapparatet er langt på vei venstrevridd og det har en innflytelse som vi ikke finner i vestlige land.

Gjennom flere tiår har de utvidet sin innflytelse både gjennom sin juridiske praksis og sin tilstedeværenhet nærmest overalt i det israelske samfunn. Det snakkes om at Israel styres av jurister, ikke av politikerne.

Alle vet at det er nødvendig med en endring. Det er det i og for seg ingen uenighet om. Men dersom venstresiden skal klare å forme Israel i sitt bilde, kan de ikke oppgi en så viktig maktbase som det nåværende rettssystem er. I kampen om Israels sjel oppgir man ikke et så viktig instrument.

Det er dette som gjør det nærmest umulig å komme fram til enighet. For Netanyahu kan på sin side ikke styre landet under trusselen av at ethvert vedtak i Knesset kan bli underkjent av høyesterett.

Nye protester i Israel tross utsettelse av rettsreform

Hvordan skal det så gå?

Det som har holdt jødene sammen til nå, er den ytre trussel. Selv om jødene er uenige i det meste, er det en ting de er enige om – de vil gjerne leve. Overfor det arabiske ønske om å utslette Israel, samles jødene. Den arabiske fiendskap og de mange kriger de har ført mot Israel, har bare bidratt til å holde den israelske nasjon sammen.

På sett og vis står jødene i takknemlighetsgjeld til araberne. Det paradoksale er at dersom araberne hadde overlatt jødene til seg selv, så hadde de for lengst revet seg selv i stykker.

Fra en kristen synsvinkel må vi tro at det er Gud som rår, han har neppe samlet jødene i fedrenes land for at de nok en gang skal gå til grunne.

Rettsreform skaper splittelse i Netanyahus parti