En tro som passer for meg?

«Ikke enhver som sier til meg: ‹Herre, Herre!› skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje» (Matt 7,21).

Vi hører og leser til stadighet om spekulative tolkninger av Bibelen der folk har tilpasset innholdet slik at det passer for dem, tatt bort noe og lagt til noe.

Tenk å finne meningen med livet ved å sette sammen en tro som er tilpasset oss selv? Alt ville kanskje være lettere. Tenk om vi ikke trengte å ta stilling til underlige teologiske oppfatninger, abort, aktiv dødshjelp, narkotika, homoseksualitet, kjønn eller Gud.

Tenk om det ikke betydde noe om en var kristen, muslim eller buddhist? Tenk om enhver blir salig i sin tro? Tenk om alle blir frelst til slutt?

Det er fristende å tilpasse troen og tolke Bibelen slik at det ikke skaper ubehag. Da slipper vi å ta stilling til Jesu ord om at vi skal være fullkomne slik Gud er.

At det finnes to utganger i livet. At den eneste veien til Gud er gjennom Jesus. Eller at vi kan gå fortapt. Men er det våre følelser og våre behov som skal bestemme troens innhold?

Vår tid er preget av liberalisme, individualisme, egoisme og selvrealisering, og det påvirker også oss kristne. Dette er tanker som ikke trenger å være feil, men de kan føre oss bort fra Gud og medmennesker.

Vi kan jo tenke feil, det viser all erfaring. Slike tanker er ikke av ny dato; vi har frihet til å tro på hva vi vil. Eva trodde på slangen, og Adam stolte på henne. Konsekvensene kjenner vi alle.

Kirkens historie forteller oss at kristen tro i alle år har vært utfordret ved at mennesker lager sin egen tro. Helt fra kirkens første år har kristne laget en tro som er tilpasset sine egne tanker og følelser.

Kirkehistorien viser oss de tragiske konsekvensene som vi helst ikke ønsker å høre om. Det er mye som er sagt og gjort i Guds navn som vi skammer oss over.

Protestanter, katolikker og ortodokse tolker Bibelen forskjellig. Selv om ingen av oss forstår alt, kan vi ikke gi avkall på at noe er rett og noe er galt, og tilpasse det bibelske budskapet og stryke ut det som ikke passer.

Selv om kristne verdier har hatt stor betydning for land og folk, så viser historien at kristendommen aldri har gjennomsyret kulturen. For vi ser at kristendommen kan forsvinne både fra land og folkegrupper.

En trenger ikke å være profet for å registrere kirkelig forfall. I vår del av verden opplever de fleste kirkesamfunn tilbakegang. Hva er årsaken til det?

Det er underlig at mange av dagens kirkeledere, biskoper og prester ikke snakker om det. Men vi kan ikke lukke øynene for at kirkene tømmes for aktive kirkegjengere.

Snart er under 50 prosent av befolkningen medlemmer av Den norske kirke. Og bare en liten prosent av disse er praktiserende. Det er mangel på prester i Den norske kirke, mange melder seg ut, kollekten minker, kirker blir stengt/solgt og forfaller, og engasjementet for misjon forsvinner. Det er en fattig trøst at mennesker blir døpt, konfirmert, giftet og begravet i kirken hvis det ikke leder til tro.

Når ikke engang kirken kan fastholde at det finnes en sannhet, hva skal vi da tro på?

Martin Luther forkastet store deler av den katolske kirkes tro på bekostning av tradisjonen. I vår tid setter mange kristne spørsmålstegn ved Bibelen som autoritet. For det en før kalte synd er ikke lenger synd.

«Synd er bare dumhet og negative strukturer; vi må ikke ta det personlig.» Dagens kunnskap og utvikling har på mange måter gjort verden til et bedre sted. Men hva har vi mistet underveis? Kan vi fortsatt snakke om rett og galt?

Norges første professor i kristent trosforsvar

Er det rett å skape oss en tro i vårt eget bilde? Kan vi stole på vår tanker og følelser? Er det følelsene som skal avgjøre innholdet i troen? Skal vi bare stryke ut det som ikke passer?

Vi lærer tidlig i livet at ikke alt vi tror er sant. Mye av det vi har lært, hørt og erfart har bygget på feil antakelse, misforståelser eller rett og slett løgn.

Det skaper en usikkerhet vi må leve med. Men vi er nødt til å sjekke ut om det som blir sagt er i samsvar med sannheten. Selv om det kommer fra biskop og prest.

Det kristne budskap er radikalt. Det er provoserende.

Vi som ønsker å ta vare på dette budskapet blir kalt for konservative. Det er ikke nok å støtte seg på kardemommeloven selv om det er det vi liker å høre. For Bibelen forteller oss noe annet.

Vi må konstatere at dette radikale budskapet heller ikke i vår tid er populært. Og ordet konservativ blir av mange oppfattet som noe mindreverdig.

Men er de liberale så radikale som de selv sier? Er det ikke en gjentakelse av det som menneskene alltid har sagt?

Hører vi ikke at de gjentar spørsmålet og ekkoet fra slangen i paradis? Har Gud virkelig sagt?

Når det i kirke og menighet settes spørsmålstegn ved Bibelens autoritet, har saltet mistet sin kraft. Vi høster det vi sår. Vi har fått en tro som passer for vårt eget behov.