En troverdig stemme
For et privilegium det er å komme til et 95-årsjubileum og konstatere at helsen fortsatt er god.
At det fortsatt står til liv og at det er mange grunner til å glede seg, nesten 100 år etter oppstarten. Slik er det for Dagen. Og det gir grunn til takknemlighet. Men det gir ingen grunn til å stoppe opp.
Noe av det som ble tent i meg da jeg gikk inn i Dagen for syv år siden, var drømmen om å være med og løfte en annerledes stemme. Ikke en stemme som skriker opp og ikke blir hørt, men en kraftfull røst som viser en annen vei.
Annonse
Jeg drømmer om å se et folk av Jesustroende mennesker fra alle samfunnslag og yrkesgrupper som reiser seg og tar seg av enker og farløse. Som tar imot det barnet som ikke har en mor eller far som viser kjærlighet.
Mennesker som våger å spørre hvordan dagen har vært. Og som kan si at tross omstendighetene, så finnes det håp. Jeg drømmer om et folk som setter slaver i frihet, kjemper for de undertrykte og elsker de fattige i handlinger så vel som i ord.
Vi kristne lengter ofte etter å få mer fra Gud. Det er bra. Men jeg tror samtidig at vi allerede er gitt mer enn nok. Vi må bare forstå hvilken radikal kjærlighet vi er elsket med. Og at Guds hjerte for oss gir oss et hjerte for mennesker som ikke har det bra.
Tenk at den ledige plassen du har i huset ditt kan bety hele forskjellen for en mor eller et barn som trenger et tilfluktssted. Eller at ditt blikk kan forandre dagen for det mennesket du møter på gata.
Når vi vandrer sammen med mennesker og kjenner på deres nød tror jeg vi vil bli overrasket over å se hvor mye lengre ut Guds rike kan bre seg.
Drømmen om at Dagen kan være en del av en slik bevegelse er noe av det som gjør at jeg står opp hver morgen og går med glede og forventning til jobb.
Når jeg som konsernleder arbeider med strategi og utvikling, er det hele tiden dette som ligger til grunn. Håpet om at vi, som når 30.000-40.000 mennesker hver dag, kan være med og gi kraft til en bevegelse som viser et gudshjerte som banker for de svakeste og som hater urettferdighet.
I møte med et slikt gudshjerte kan journalistikken finne kraft til å påpeke urettferdighet og avsløre misbruk og undertrykkelse.
Annonse
Med sitt liv er Bibelens Daniel et stort forbilde. Han levde et fredelig liv i et velstående Israel. Så ble han bortført til et fremmed land der ingen brydde seg om den Gud han tilhørte. Likevel vek han aldri bort fra sin tro. Jeg tror grunnen til det var kunnskapen om at Gud er Gud, uavhengig av omstendighetene.
Jeg elsker historien om Daniel som satte seg fore å gjøre det som var rett i den kulturen han ble satt i. Daniel ble en utmerket vitenskapsmann i den babylonske kulturen. Han ble ikke skremt av alt de drev med, men viste i stedet at han kunne gjøre det enda bedre – uten å gå på kompromiss med sin tro.
Jeg håper at denne avisen kan være en del av et arbeidsfellesskap som bidrar til at kristne i Norge aldri går på kompromiss med det vi tror på.
Jeg tror ikke vi skal måtte streve hver for oss, men at vi er sterkere når vi ser oss som ett folk. Og jeg tror at det er i dette samspillet vi kan være en bevegelse av mennesker som ikke peker på seg selv, men løfter andre opp.
Som ikke sier «se på meg», men heller «jeg ser deg». Da tror jeg at vi kan få en røst som er troverdig og ekte, og som flere vil lytte til og kanskje også følge.
