En utfordring når bedehus avhendes

Det har den siste tiden vært flere avisoppslag om salg av bedehus. Det er bare å se det i øynene: Dette er en utvikling som bare vil øke i omfang. Husene tas i bruk til nye formål. De omformes innvendig, kanskje også utvendig. Sakte, men sikkert vil kunnskapen om husets opprinnelige formål, dets betydning og alt det som har foregått der, forsvinne ut av den kollektive hukommelsen.

Det innebærer at viktig lokalhistorisk, nasjonalhistorisk og kirkehistorisk kunnskap vil gå tapt. Det enkelte bedehus har vært og er del av en bred, religiøs folkebevegelse av nasjonsbyggende, sosial og kulturell karakter. Den har mobilisert og aktivisert lekfolk av begge kjønn og i alle aldrer i en omfattende og variert virksomhet lokalt så vel som nasjonalt og internasjonalt. Denne historien er en del av vår nasjonale kulturarv og så viktig at kunnskapen om den må dokumenteres og sikres for ettertiden.

Derfor, når et bedehus avhendes og foreningsarbeidet nedlegges, må styret som selger sørge for å samle inn alt som måtte finnes av gamle og nyere protokoller fra bedehusstyre og foreningsvirksomhet, brev, regnskap, gamle fotografier, avisutklipp, lokale publikasjoner (trykte program, årsberetninger og jubileumsskrifter, egne blader, byggedokumenter etc.) samt salgsdokumenter. Man bør også fotografere huset utenfra, fra flere vinkler, og innvendig, da særlig inventar som podium, talerstol, utsmykning, kjøkken, kopper og kar og så videre (nærbilder og oversiktsbilder). Sammen med fotografier vil de skriftlige kildene gi ettertiden bedre forutsetninger for å forstå virksomheten og livet som utfoldet seg i og rundt bedehuset. Slik skal ingen kunne skrive lokalhistorie eller Norges-historie uten å måtte forholde seg den kulturarven lekmannsbevegelsen representerer.