En ynkeligere og svakere Jesus skal man lete lenge etter

Det største problemet med det omstridte teaterstykket «Evangeliet etter Jesus, Himmelens dronning» er ikke nødvendigvis at Jesus framstilles som trans. Dette konseptet bryter selvsagt med den bibelske og historiske Jesus. Han var en jødisk mann som levde for 2000 år siden.

Det er det ingen seriøs tvil om. Likevel er det ikke rart at et teaterstykke tar seg kunstneriske friheter med hvordan de framstiller historiske personer. Gud er på mange måter abstrakt i sin form. I filmen «The Shack» er for eksempel Faderen framstilt som en mørkhudet kvinne, Den Hellige Ånd er en asiatisk kvinne, og Jesus er ironisk nok en jødisk mann.

Man kan føle seg støtt og provosert av at Jesus er framstilt som trans, men det er selvsagt vel innenfor ytringsfrihetens grenser å framstille ham slik. Nei, det største problemet med stykket er nemlig at det ikke anerkjenner Jesus som Gud, og at kirken tillater og godkjenner et slikt «tomt» evangelium.

Nå har jeg ikke sett stykket selv, men jeg har lest den løpende debatten i Dagen med bidrag fra blant andre Halvor Nordhaug, Solveig Fiske og Vebjørn Selbekk. I den sammenheng har jeg lest flere tekstutdrag fra stykket, og mange av disse er dypt problematiske i et kristelig perspektiv.

Vebjørn Selbekk viser til at stykket benekter både jomfrufødselen og Jesus sin evne til å frelse oss («Når kirken avkristner seg selv», Dagen, 22.09.2022). Dette er i essens en benektelse av Jesus sin guddommelighet, og dermed hele evangeliet. Mange kristne vil oppleve utsagnene som direkte blasfemiske.

Et eksempel på harselering med jomfrufødselen er når teaterstykkets Jesus sier: «Jeg vet at min mor og far elsket med hverandre. Og jeg vet ikke om de gjorde det i misjonærstillingen, eller om hun var øverst, eller om de gjorde det som hunder.»

Det er selvsagt ikke noe nytt at det blir gjort narr av grunnleggende kristne læresetninger. Ytringsfriheten må og bør verne slike ytringer. Det er gode grunner til at den gamle blasfemiparagrafen i straffeloven ble opphevet. Det som derimot oppleves nytt, er kirkens tillatelse og velsignelse av et teaterstykke som benekter Jesus sin sanne guddommelighet. Det er rart at dette i det hele tatt tillates innenfor kirkens fire vegger.

Biskop Solveig Fiske skriver følgende om stykket: «Denne forestillingen og debatten i etterkant har etter mitt syn fremmet noe viktig. Den har belyst at Jesus er en alle kan identifisere seg med, og dermed har stykket fått fram vesentlige aspekter som understreker evangeliets åpenhet.» (Dagen, 21.09.2022)

Fiske framhever her viktigheten av «evangeliets åpenhet». Men hva har åpenhet å si når det ikke finnes noe evangelium igjen? Hvis Jesus ikke døde for syndene våre og sto opp igjen, da er troen vår forgjeves og meningsløs. Paulus sier dette rett ut i 1 Kor 15,12–19. Teaterstykkets Jesus sier: «Jeg kan ikke gjøre det. Deres synder er deres synder. Mine synder er mine. Og vi skal alle henge på våre kors.»

En ynkeligere og svakere Jesus skal man lete lenge etter. Han blir redusert til en moralsk læremester, med et enkelt og banalt budskap om kjærlighet. Den typen kjærlighet som er så generell at den blir intetsigende. Den typen kjærlighet som er så utvannet at den kan appellere til hva man enn måtte ønske. Det er en harmløs Jesus som er lett å svelge for de fleste, men det er ikke en sann Jesus. Og det er heller ikke noe godt budskap (evangelium) til menneskeheten.

Kirken har i sin streben etter å være åpen og tolerant, glemt hva som gjør den unik. Det har alltid vært evangeliet om Kristus som har stått i sentrum for kirkens lære. Det er det som rettferdiggjør hele kirkens eksistens. Likevel ser vi nå at forsøket på å bygge ned murer også bygger ned selve livsgrunnlaget til kirken.

For hvorfor skal vi sette grensen ved akkurat denne Jesus? Hvorfor ikke like godt invitere inn Allah, Vishnu, Buddah, spøkelser, ånder, krystaller, tarotkort og det som er? Alle blir vel salige i sin egen tro uansett? Ingen kan vel hevde absolutte sannheter? Eller?

Vel, Jesus sa: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.» (Joh 14,6) Det er kanskje på tide at kirken igjen anerkjenner dette fullt ut og respekterer det. Hvis ikke mister kirken sin identitet, og blir fullstendig irrelevant. Da blir kirken et kulturhus, et konsertlokale, et bakteppe for bryllup og gravferd.

Biskop Solveig Fiske skriver at forestillingen står i en ramme «av tro og kristen formidling.» Videre skriver hun at i «Elverum kirke er altertavla prydet av Jesus på korset, mens i Sand kirke er alterbildet av Kristus, trøsteren.» (Dagen, 21.09.2022)

Men hva hjelper det om noen får et glimt av Jesus i kirkekunsten, hvis ingen lenger kan fortelle oss hvem han var og hva han sto for?