Debatt
Endetidsdebatter – en avsporing?
I påsken hadde Dagen mange gode, alvorspregede innlegg om det å være en sann Jesu disippel. Fokus på endetidsdebatt føles nesten som en avsporing, det er tross alt sekundært. Men Skriftens mange profetier er likevel viktige, selv om det ikke er avgjørende for vår frelse.
Avdøde David Pawson regnet Åp 14,12 som det sentrale vers i boken: «Her er de helliges tålmodighet. Her er de som holder fast på Guds bud og troen på Jesus.» Jeg tror han hadde et godt poeng. Åpenbaringsboken har et sterkt fokus på utholdenhet og trofasthet (2,2.10).
Annonse
Det rette syn?
Futurister advarer mot preterismen. Ord som vranglære verserer. Her må jeg si meg enig med Jan Landsverk som i sitt innlegg 29/3 mener de førstnevnte sitter «i glasshus».
Men slik jeg forstår Landsverk er det nå et tredje syn som kontrer de foregående, det «historisk-grammatiske fortolkningsprinsippet».
Landsverk har flere gode poeng, der er han ikke alene. Hans tolkningsprinsipp innebærer at Daniels 1.260 dager står symbolsk for 1.260 år. Men når startpunktet settes til år 538 e.Kr. og en deretter lander i år 1798, hva da med symbolikken? Nå er man vel over i det bokstavelige. Det er stort sett bare adventistene som forfekter den historiske tolkningsmetode i dag, men metoden mister det meste av sitt grunnlag etter den franske revolusjon da paven ble tatt til fange. En mener jo «banesåret» var midlertidig, men den historiske parallell opphører etter dette. Hvorfor valgte Daniel å avslutte her?
Det er likevel en imponerende likhet å finne hos Daniel med historiske begivenheter fram til da, men at Daniel går tom for historisk beskrivelse etter år 1798, må vel strengt tatt bety at puslespillet mangler betydelige brikker. Nå synes jeg glasshuset begynner å gjøre seg gjeldende også her. Det er helt i orden å tolke historiens gang videre, men ut fra metoden: historisk, er det lite å hente.
Noen flere metoder?
Den idealistiske tolkningsmetode tolker Åpenbaringsboken symbolsk. En mener boken beskriver den åndelige kamp som pågår. Synet er på mange måter fascinerende, en må erkjenne at boken er av det mest apokalyptiske vi finner i Skriften. Vanskelige passasjer allegoriseres, en slipper dermed å knytte disse til konkrete hendelser, og retter samtidig et pek til de andre tolkningsmetodene. Svakheten blir at boken nærmest blir filosofisk, og ikke minst at en ikke tar hensyn til bokens tidsbeskrivelser. Men en tror på Jesu gjenkomst, ny himmel og jord.
Mange kombinerer disse fire tolkningsmetoder og, hva skal vi si, man får et femte syn.
Annonse
Jeg merker for øvrig at Kris Guleng har sin variant, som for meg er noe ukjent. I en artikkel 15/3 skriver hun om den messianske endetidslære. Her danner de sju jødiske høytider grunnlaget for den rette forankring. Det slår meg likevel at hennes syn har mye futurisme, og da som dispensasjonalisme. Hennes punkt 5, opprykkelsen til det lovede land. 6. Noe som minner om trengselen, med omvendelse og tilgivelse i dommen, og 7: Tusenårsriket med Jesus som konge i Jerusalem. Jeg antar hun mener det bokstavelige Jerusalem og ikke det vi leser i Åp 21,10.
Millenniet, de tusen år, får ligge her, men jeg vil gjerne dele noen tanker om futurismen. Den har to retninger: historisk og dispensasjonell. Siden det er dispensasjonslæren som har fått så stort gjennomslag, vil jeg gjerne si et par ord om den.
Dispensasjonslæren
Jeg mener Thoralf Gilbrant i sin tid brukte ordet husholdningslære. Når de lærde underviste, trodde vi saken var klar, men flere spørsmål ble stående ubesvart, det endte med at en la alt på hylla i flere tiår. Jeg forstår noe mer i dag om hvorfor tolkningsmetoden virker problematisk.
Daniel 9,24–27. En mener ingen makter å forklare den syttiende årsuken kronologisk med de 69 foregående. Nå får vi parentesteorien. Gapet på snart 2.000 år. De 70 ukene blir nå over 350 uker. Dispensasjonister hevder å tolke Skriften bokstavelig, så langt det lar seg gjøre, men her får deres bokstavtro ganske store vinger. En leser også Antikrist inn i teksten. Hjelpen en trenger får en hos J.N. Darby. Hele tolkningsmetoden står og faller på dekretet fra Artaxerxes i år 445 f.Kr. Minst tre andre tolkninger til av avsnittet er vel så troverdige.
2 Tim 2,15 om å dele Guds ord på en riktig måte. Jeg tror deres tolkning er en misforståelse av skriftstedet.
Artikkelen tillater ikke å ta for seg Guds to folk, Jesu gjenkomst i to trinn. Vårt salige håp, ord som: parousia, epiphaneia og apokalypsis. Immanens, som innebærer en selvmotsigelse.
De ti jomfruene som blir jødiske. Bryllupet med læren om bruden og gjestene. Andre viktige vers som Joh 6,39–40 og 12,48; Luk 21,36; Åp 3,10 osv. får ligge her. Store bokverk er skrevet, dette blir selvsagt bare å røre ved fliken. Det er ikke feil å ha tanker om endetiden, det kan faktisk være viktig, men skriv gjerne litt om svakhetene i din tolkning.
Annonse
Min oppfordring blir derfor: La oss ivre etter sann etterfølgelse av Kristus, og fokusere på tålmodig trofasthet mot Guds bud og troen på Jesus i utholdenhet, da er vi på trygg grunn!
