Meninger
Eneste farbare vei til Sør-Sudans fredslandsby
Mot grensen til Etiopia, langt fra hovedstaden Juba i Sør-Sudan, ligger et av de mest avsidesliggende stedene jeg noensinne har besøkt. Det er kanskje mulig å nå området med bil, men veiene er elendige, og tidvis uframkommelige. I tillegg er kjøretøy utsatt for voldelige angrep.
Det eneste reelle alternativet er å reise med et av småflyene til Mission Aviation Fellowship, og lande på ei mer eller mindre provisorisk flystripe i bushen. Før flyet kan lande, må pilotene sirkle noen ganger over stripa for å forsikre seg om at det ikke befinner seg beitende husdyr på den.
Det var her at biskop Paride Taban startet et helt spesielt prosjekt – fredslandsbyen Kuron. Her tilbys det helsetjenester og utdanning til menneskene som bor i området. Og det er det eneste tilbudet i mange, mange mils omkrets.
Paride Taban var landsbygutten som ble den første biskopen som er født i det krigsherjede Sør-Sudan. Hans liv er en dramatisk historie, men først en fortelling om et livslangt arbeid for fred, forsoning og utvikling i et av verdens fattigste og mest utsatte land. Hans virke har bidratt til å gi håp, utvikle fattige menneskers evner og ressurser og dempe konflikter på tvers av tro og stammetilhørigheter. Biskop Paride har vært til stor inspirasjon for mange – og Strømmestiftelsen har støttet fredslandsbyen i mange år.
Noe av det flotte med fredslandsbyen i Kuron, er at det lar mennesker og lokalsamfunn i område ta eierskap til sin egen framtid og utvikling. Da jeg besøkte fredslandsbyen, fikk jeg møte to grupper av unge jenter som deltok i Strømmestiftelsens livsmestringsprogram «Bonga». I disse gruppene får jentene lære om sine rettigheter, kunnskap om helse, hygiene og ernæring som de trenger i hverdagen, og mulighet til å lære seg yrkesferdigheter.
Jentene i Bonga-gruppene fortalte om hvordan de jobbet mot barneekteskap i området. Ofte måtte jenter slutte på skolen fra 12-årsalderen, fordi de skulle giftes bort. Gjennom Bonga-gruppene fikk jentene mot til å diskutere dette med lederne i landsbyene, og kreve endring. Budskapet var klart: Barn skal ikke være bruder, men gå på skole!
Mange organisasjoner, som Strømmestiftelsen, arbeider mot barneekteskap. Internasjonale organisasjoner kan bidra med mye – men skal vi virkelig oppnå forandring, må forandringen komme innenfra. Jentene fra Bonga-gruppene har mye større troverdighet når de tar kampen mot barneekteskap. Og når jentene etter hvert blir sterke kvinner i landsbyene, tror jeg endring er uunngåelig.
Sør-Sudan forbindes nok av mange med fattigdom og vold. Men det unge landet er også utrolig vakkert, med rike naturlige og menneskelige ressurser. Landet har potensiale for å være med å brødfø Afrika – og kan også bidra stort innen energiproduksjon. Dessverre gjør krig, konflikt og dårlig styresett det vanskelig å realisere dette enorme potensialet. Derfor fortsetter store deler av landets befolkning å leve i ekstrem fattigdom.
Landet har potensiale for å være med å brødfø Afrika – og kan også bidra stort innen energiproduksjon.
Fredslandsbyen i Kuron viser noe av det som trengs for å bryte mønster, og gi landet en ny retning. For mens landets ledere ikke klarer å gjøre slutt på konfliktene eller samarbeide til et felles beste, har biskop Paride vist at det går an å bygge broer mellom mennesker med forskjellig stammetilhørighet og ulik tro.
Biskop Paride har aldri tonet ned sin egen kristne tro – uten at det har hindret ham i bygge bro på tvers av religion og stridene folkegrupper. Det kan man la seg inspirere av. Og det viser forskjellen mellom dem som lar seg inspirere av den kristne etikkens budskap om menneskeverd og nestekjærlighet – og de som bruker kristendommen som et verktøy for å tegne opp skiller mellom «oss og de andre».
Biskop Paride er blitt en eldre mann, med et imponerende livsverk i fredslandsbyen i Kuron. Nye generasjoner skal ta arbeidet hans videre. Og jeg kan ikke tenke meg noen bedre arvtakere enn de unge jentene i Bonga-gruppene.
Jeg håper de klarer å skape positiv forandring i sine lokalsamfunn. Og jeg håper de nye generasjonene kan skape et forandret Sør-Sudan, med samarbeid i stedet for konflikt. Et Sør-Sudan der all menneskelig kapasitet og landets rike naturressurser brukes med klokskap for å løfte folk ut av fattigdom.