Enevald Flåten fikk en posisjon han aldri skulle fått

Levende Ord var ikke helt som andre menigheter. Første gang jeg hadde tenkt å intervjue Enevald Flåten, mot slutten av 1990-tallet, gikk jeg tilforlatelig frem til ham etter et møte og spurte om en avtale.

Han var med på notene, men den myndige informasjonslederen var klar i sin tale. «Så du har tenkt å intervjue pastor Enevald, du?» Det hjalp ikke at jeg kom fra den vennligsinnede ukeavisen Magazinet. Slike forespørsler skulle ikke rettes direkte til pastor Flåten.

Til sommerkonferansen i 1999, hvor Flåten ventet mellom 3.000 og 5.000 deltakere, siterte jeg ham i et intervju på følgende: «Vi tror på et sterkere gjennombrudd og en sterkere salvelse enn noen gang før». Det var kjente toner for dem som fulgte med Flåten og Levende Ord den gangen.

Men det var en hake ved uttalelsene: Det kom ikke fra Flåten. Jeg hadde ikke snakket med ham denne gangen. Derimot hadde jeg snakket med hans nære medarbeider Sigmund Thorsell.

Etter intervjuet sa han at jeg kunne skrive saken som om jeg hadde snakket med Flåten. En noe uvanlig fremgangsmåte, men jeg gjorde som jeg fikk beskjed om.

I 2003 møtte jeg Flåten hjemme på Nattlandsfjellet. Der bodde familien før de flyttet til Kråkenes. Dette var kort tid etter kollapsen han forteller om i podkasten «Levende Ords vekst og fall». Og det var året etter at menigheten, som da hadde vokst til 2.500 medlemmer, feiret sitt tiårsjubileum.

Overskriften ble at Flåten «Jobbet opptil 16 timer for dagen». I intervjuet sa han at han nå skulle ta mer fri og delegere mer. I podkasten forteller han at dette ikke gikk helt som han sa.

Jeg husker hans daværende kone Olgas reserverte holdning da jeg ringte på og forklarte hvem jeg var. Enevald hadde tydeligvis ikke fortalt konen om intervjuet. Jeg fornemmet hennes bekymring for hva slags uro som nå kunne komme.

Senere samme år kom Flåten med boken «En familie etter Guds hjerte». I tabloide Bergensavisen stod det på forsiden 5. november, ved siden av et bilde av Flåten: «Pass munnen din, kvinne».

En slik overskrift vakte naturlig nok en viss oppstandelse. Men allerede dagen etter var Olga sammen med mannen på forsiden.

Inne i avisen lød overskriften «Du må også passe munnen din, Enevald». Det var det nok ikke så mange flere enn henne som hadde våget å si.

I januar 2006 var jeg på et av de mange besøkene på det daværende pastorkontoret på Kråkenes. Kort tid i forveien hadde daværende ungdomspastor Tor Håkon Eiken sagt opp, og prosessen som førte til Flåtens avgang var i gang. Men det visste vi ikke da.

Flåten var i godt humør, såvidt jeg husker, men hadde behov for å tone ned ryktene om at Levende Ord kunne være på vei inn i Pinsebevegelsen. I intervjuet sa han at dette aldri hadde vært aktuelt.

Senere samme dag ringte informasjonslederen til meg og sa at dette måtte jeg ikke sitere Flåten på, for det var ikke sant. Det hadde foregått samtaler om å bli med i Pinsebevegelsen, men Flåten hadde tydeligvis kommet på andre tanker. I senere intervjuer erkjente Flåten at når han var under press, kunne han noen ganger ty til omskrivninger av sannheten som hjelpemiddel.

For min del ble dette et vendepunkt. En ting er å være spissformulert og polemisk. Noe annet er det å snakke usant med vilje, fordi det tjener ens egne interesser der og da.

De neste månedene ble mye forandret. Presset mot Flåten tiltok i styrke. Men han ga seg ikke uten kamp. Jeg husker ennå sjokket da det utpå høsten i 2006 ble kjent at han hadde engasjert advokat mot Levende Ord.

Flåtens pastorgjerning fikk en sørgelig utgang, og livet ble vanskelig i årene etterpå. Derfor var det gledelig at han fikk gitt et ordentlig avskjedsintervju. Og det var nesten ikke til å tro at han døde samtidig som dette ble publisert. Opplevelsen av nederlag hadde nok vært enda større om han ikke hadde fått sagt det han sa først.

Ekspertene er som regel ikke historiens hovedpersoner. Enevald Flåten er et godt eksempel på en som blir husket, både på grunn av og på tross av.

Han var ikke teolog, men han ledet menigheten Levende Ord gjennom en vekst som det knapt finnes maken til her i landet. Han var inderlig, varmhjertet, begeistret og gikk til de grader all-in.

Man gikk inn dørene på Kråkenes med en viss ærbødighet. Særlig når man skulle intervjue Flåten. Delvis i respekt for det de hadde klart å bygge opp, og delvis i frykt fordi man ante at om man trådte feil, kunne pastoren komme til å gi klar beskjed.

Han var nok litt redd for journalister. Men når man først fikk en avtale, kunne han være riktig hyggelig å prate med. Han ville gjerne fortelle om det som lå ham på hjertet, og svarte også åpent på spørsmål.

Han var ikke spesielt veltalende, ikke noen utpreget intellektuell, men han hadde noe ved seg som likevel gjorde at mange ville lytte til ham. Han representerte en teologisk retning som stort sett har blitt kritisert fra alle hold. Trosbevegelsen var uglesett også av Pinsebevegelsen, for ikke å snakke om øvrige frikirkesamfunn, bedehusbevegelsen og Den norske kirke. Derfor var forholdene til andre kristne ofte komplisert.

«Gir du deg, Enevald?» Ordene glapp ut av meg, idet Flåten nærmest kom stormende ut døren fra møtesalen på Kråkenes. Kollega Jarle Kallestad, som da jobbet i Vårt Land, og jeg utgjorde det ventende pressekorpset under det skjebnesvangre menighetsmøtet våren 2006. Da hadde en hardt presset Flåten benyttet de verktøyene han rådde over, uten å lykkes. Etter at han gikk ut døren den kvelden, kom han aldri tilbake som pastor i Levende Ord. Konsekvensene av det ser vi på mange måter ennå.

I podkasten om Levende Ord forteller kollega Eivind Algrøy om hvordan Enevald Flåten nærmest ble som en konge. Og så spør Algrøy betimelig: Hvis han ble konge, hvem var det som kronet ham? Spørsmålet har en parallell i den amerikanske podkasten «The Rise and Fall of Mars Hill», som mange også i Norge har hørt.

Den handler om den Seattle-baserte menigheten Mars Hill, som hadde visse likhetstrekk med Levende Ord. Programleder Mike Cosper spør: Hvem drepte Mars Hill? Det talende svaret lyder: «Vi gjorde det alle sammen.»

Poenget er at den statusen Flåten fikk, hadde han ikke kunnet bygge seg opp alene. En konge som har kronet seg selv, blir fort en narr.

Men en velmenende pastor som får stadig større stjernestatus hos sine tilhengere, kan i samspill med disse få en posisjon som verken er bra for ham selv eller for dem.

I bibelske termer kan vi, som kollega Karl Andreas Jahr har gjort, vise til historien om kong Saul i Det gamle testamente. Men fenomenet er ikke begrenset til religiøse sammenhenger.

Bare tenk på vår tids influensere, eller på politiske ledere som Donald Trump. Oppmerksomhet er en farlig venn. Når lederen får en så opphøyet status at kritikk per definisjon er uberettiget eller uønsket, har skaden allerede skjedd.

Trangen til å gjøre lederen til stjerne, gjorde Flåtens fallhøyde stor, og skadevirkningene i menigheten enda større. Vi skal ikke lenger enn til Hillsong for å se et annet eksempel på hvor galt det kan gå når VIP-kulturen får prege menighetsfellesskapet og det oppstår klasseskille mellom pastorsjiktet og vanlige folk.

Men det begynner lenge før. Når offentlig uenighet blir sett på som truende, har man allerede banet veien.

Enevald Flåten fikk en posisjon han ikke burde fått. Det var ikke et resultat av at en eller noen få ga ham denne posisjonen. Det var et resultat av mange større og mindre valg underveis.

Derfor har det lite for seg å rette pekefingeren mot enkeltpersoner. Men det er grunn til å spørre alvorlig om hvordan menigheter i dag legger til rette for åpen meningsbrytning, så man kan unngå at pastorens pidestall bereder grunnen for dype fall med dramatiske ringvirkninger.