Engelens budskap til Maria

Avgjørende begivenheter besluttet i himmelen blir formidlet til oss av engler.

Tenk på engelen Gabriels budskap til Maria. Ser du scenen for deg? Her sitter hun, en ung kvinne intetanende, og så står plutselig en høyreist skikkelse foran henne.

Han banket ikke på døren. Han bare sto der midt i rommet. Klart hun ble skremt. Vi mennesker blir instinktivt redde av alt brått og uventet som skjer med oss.

Han så sikkert hennes reaksjon og beroliger henne: Frykt ikke Maria! For du har funnet nåde hos Gud. Under deres korte samtale bedyrer han to ganger at hun har fått nåde!

Gud er fri til å vise nåde til den han vil. Hun er altså utvalgt til å få Herrens gunst og favør. Så får hun høre at hun skal bli med barn og føde en sønn. Ingen hvilken som helst sønn; han skal kalles den Høyestes Sønn. Ja, engelen sier det rett ut: Han skal kalles Guds Sønn.

Hva skal hans rolle være? Hvilken oppgave skal han fylle? Det er bemerkelsesverdig at engelen ikke nevner noe om hans frelsesgjerning. Ingenting om at han skal sone folkets synd.

Bare én ting får hun vite: Han skal være konge! Hva slags konge? Og for hvem? Han skal være konge over Jakobs hus. Hvem er det? Det jødiske folk.

Gikk engelens ord i oppfyllelse? Jo, hun ble gravid og fødte en sønn, nettopp slik det ble sagt henne. Men hva med kongeverdigheten? Ble han anerkjent og kronet? Nei, han ble korsfestet! Man korsfester ikke en konge, man kroner ham. Slo engelens ord feil? Nei. Siste ord er ikke sagt.

I forbindelse med Jesu himmelfart, sa to engler til disiplene som sto og stirret etter ham da han forsvant; at denne Jesus skal komme igjen.

Englene sa det: Han skal komme igjen! Hvor? Fra samme sted han dro. Fra Oljeberget rett utenfor det gamle Jerusalem. Men om han skal være konge over Jakobs hus, må det være et jødisk folk å regjere over når han kommer.

Selv en Hitler kunne ikke utslette dem. De måtte overleve, for Ordet kan ikke gjøres ugyldig, sa Jesus. Og de må nødvendigvis være samlet som folk tilbake på fedrenes jord.

Gud skulle gi ham hans far Davids trone, sa engelen. Hvor var den? I Jerusalem. Da må Jerusalem være på jødefolkets hender.

At Israel har gjenoppstått som nasjon etter to tusen års forvisning ute blant folkeslagene, og at Jerusalem er deres hovedstad, har skjedd i min levetid. Det som ble sett på som en umulighet er blitt en realitet.

Skeptikerne iblant oss vil si; jeg tror det når jeg ser det. Hva skal vi da si om dem som har sett det profetene ga løfte om; at han som spredde dem også ville samle dem, og likevel ikke tror?

Burde ikke vi som tror på Jesus, leve i forventning om hans gjenkomst?

I denne adventstid skal vi ikke bare minnes hans første komme. Vi skal minne hverandre om at han skal komme igjen. Ikke som Herrens lidende tjener, men som den maktfullkomne hersker og regent.

Hele verden skal sanne at han er konge, ikke bare over Jakobs hus i betydningen det etniske jødefolket, men også over oss ikke-jøder, som ved tro er podet inn i det forløste Israel.