Enhver som søker å gjøre fuglen virkelig fri, vil den anse som en som vil den ondt

Enhver skapning er fri der den er skapt til å leve. Fuglen er fri under himmelen, fisken i havet.

Her om dagen forvillet en fugl seg inn hos oss. Den fløy fra vegg til vegg, stanget i vinduene. Den kom seg ikke ut, enda døra sto på vidt gap.

Jeg ville hjelpe den, men fuglen ble bare mer desperat. Den anså meg ikke som en hjelper, men som en trussel. Til slutt lyktes det meg å fange fuglen og slippe den ut i det fri.

Det falne menneske har kommet bort fra sitt naturlige livselement, livet i samfunn med Gud, i tro og lydighet, i sannhet og renhet. Mennesket fødes ikke fritt, men bundet. Det er noe skjevt og fordreid i alt vårt vesen.

Vårt naturlige liv er blitt et liv i synd borte fra Gud. Bibelen kaller det mørke. Mørket har blitt menneskets livselement, og vi er ikke selv i stand til å komme tilbake til vår frihet hos Gud.

Jesus sa til jødene i sin samtid, som mente seg å være frie: «Hver den som gjør synd, er syndens trell.» Det er ingen frihet i synden, men trelldom. En er som en innestengt fugl. Og jo mer jeg forsøker å komme fri, jo mer bundet vil jeg bli.

Jeg kan som fariseerne søke å leve det liv jeg er skapt til, slik jeg er. Men som fuglen finner jeg ikke selv veien ut i det fri. Jeg stanger bare hodet mot veggen, og det blir bare mer ufrihet og trelldom.

Men jeg kan også kalle den tilværelsen jeg er i for frihet. Jeg kan nekte å kalle det mørke, synd og trelldom. Jeg kan nekte for at det finnes noen annen frihet enn det liv jeg nå lever. Jeg kan sette min ære (pride) i min skam, og kalle mine fordreide lyster og begjær for kjærlighet, glede, frihet.

«Ved å tale skrytende, tomme ord, lokker de ved skamløshet i kjødets lyster dem som nettopp har flyktet bort fra dem som ferdes i forvillelsen, og de lover dem frihet, de som selv er forfallets treller. For det som en ligger under for, det er han og blitt trell av» (2 Pet 2,18f).

Vitenskap og kristen tro

En fugl er ikke skapt til å leve i et hus, men venner den seg til det, vil den kunne anse det som frihet og ikke kjenne til noe annet. Enhver som søker å gjøre den virkelig fri, vil den anse som en som vil den ondt. Den har det ikke godt, den er ikke i sitt rette element, og den lider både psykisk og fysisk. Slik også med mennesket.

«Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.» Slik taler Jesus. Men en tåler ikke å bli kalt en trell. Nei, en anser seg fri når en får være seg selv og leve ut seg selv. Og en tenker at den som taler om omvendelse og tro for å bli fri, vil en ondt. Derfor tar en opp steiner for å kaste på den som vil sette en fri.

Det endte med fengsel, kors og død for Jesus. Det kommer nok også for hans sanne etterfølgere.