Er dagens kristne som profeter uten medfølelse?

Usannsynlige scener utspant seg i det største auditoriet på NLA Høgskolen i Sandviken torsdag ettermiddag. Studenter fra ulike bibelskoler konkurrerte i høyrøstede kamprop til støtte for sine medstudenter som deltok i konkurranse om bibelkunnskap.

Når noen i Bergen roper «Gi meg en B» er det vanligvis navnet på et fotballag, og ikke Bildøy de vil frem til. Men så var dette også en uvanlig samling.

Den årlige bibelskolefestivalen tar sikte på å bygge bro mellom bibelskoler og akademiske høyskoler. Slike broer trengs.

NLA-professor Bård Norheim er tidligere misjonær og har dessuten solid kjennskap til kristent ungdomsarbeid. Han visste å slå an de rette strengene da han ved konferansens oppstart torsdag morgen ba om håndsopprekning med spørsmålene «Hvem har lest Bibelen i dag?», «Hvem hadde bibelvers på russekortet?» og «Hvem kjenner noen som hadde bibelvers i forlovelses- eller gifteringen?»

Alle disse spørsmålene knytter Bibelen til det personlige livet, til konkrete uttrykk for etterfølgelse av Jesus. Man kan kanskje tenke at dette hører til på bibelskolenes domene, men slik er det altså ikke uten videre.

Men bibelskolene er en viktig arena for å utvikle nettopp denne etterfølgelsen. Eller disippelskapet, om man vil. For de kristne høgskolene er det viktig å vise at den virksomheten de driver ikke står i kontrast til det bibelskolene holder på med.

Gjennom årene har mange kristne opplevd møtet med også NLA som utfordrende for troen. Det viste seg at det de lærte om i forelesningene ikke stemte helt med det de hadde hørt på bedehuset eller selv hadde tenkt seg frem til. Akademisk forskning er ikke det samme som andakter. Men de to hører likevel naturlig sammen.

Ikke så rent få teologer har nok sittet og vridd seg lett i stolen på et kristent møte når de hører det blir sagt ting fra talerstolen som ikke henger sammen. Tilsvarende kan nok mange troende kristne sørge over at teologer iblant virker mer interessert i å problematisere troen enn i å tilføre den næring.

Til å innlede konferansen var Merete Hodt invitert til å å forelese med overskriften «Vrede og barmhjertighet – om profetenes lidenskap». Hodt er høgskolelektor i teologi, religion og filosofi og arbeider til daglig ved NLA Høgskolens avdeling i Oslo.

Hun skildret kontrastene mellom to kjente bibelske profetskikkelser, nemlig Jeremia og Jona. Mens Jeremia fremstår som en slags mønsterprofet med lang og tro tjeneste, med utholdenhet i møte med betydelig motstand, fremstår Jona som en anti-profet.

Hodt trakk linjene tilbake til da hun selv var bibelskoleelev, og sa at hun alltid har ønsket å vite hva som er Guds kall over livet hennes. Men, sa hun, tenk om kallet hadde blitt slik kallet til Jeremia eller Jona ble? At de man skulle tale til, kom til å yte kraftig og også voldelig motstand?

Slike spørsmål kan nok en del bibelskoleelever, men også mange andre kristne, kjenne seg igjen i – selv om virkeligheten ytre sett for de fleste av oss fortoner seg forskjellig fra den virkeligheten vi leser om i Det gamle testamente.

Hodt påpekte at Jeremias kall neppe er alles kall, men sa likevel at hun ble utfordret av profetens trofasthet, standhaftighet og mot i det oppdraget han stod i. Dette er nok tanker mange bibellesere kan kjenne seg igjen i, i en tid hvor ord som avkristning og sekularisering for lengst er forslitte begreper i forsøk på å beskrive utviklingen i omgivelsene.

Hodt påpekte også en annen viktig forskjell mellom de to. Særlig synlig blir den i Jonas tilsynelatende totale mangel på medlidenhet for folket. Han unner dem ikke benådning, beskrev Hodt, tankevekkende nok.

Den store ironien ligger i at mens Jeremia over år malte ut budskapet fra Gud, var folket motvillig. Jona, som fremla sitt budskap kortfattet og tilsynelatende uten medfølelse, erfarte at ordene hans førte til umiddelbar omvendelse. Sånn kan det altså være.

En forkynner kan ha forberedt seg godt og legge frem budskapet på en pedagogisk gjennomtenkt måte. Responsen avhenger likevel først og fremst av hvem mottakerne er, og hvor de er i sine hjerter, om man kan si det slik.

Saken er jo at disse problemstillingene er nesten ubehagelig gjenkjennelige i vår egen tid. I de senere årene har det blitt arbeidet mye med kvalitet i formidlingen.

Det har blitt snakket om behovet for teologisk skolering, og også for å utvikle gudstjenestens språk og form slik at den kan fungere best mulig. Så langt har ikke dette ført til noen massiv tilstrømning. Hva nå?

På den annen side kan vi også lure på om nidkjærheten for sannheten går hånd i hånd med medlidenhet for folket, dem Jesus omtalte som får uten hyrder. Eller er det sånn at nidkjærheten fører til likegyldighet overfor enkeltmennesker som ikke deler den kristnes tro?

Mennesket lever ikke av forskning alene. Men både kirken og samfunnet her i landet trenger flere troende teologer, folk som kan arbeide faglig med Bibelens tekster og som kan gjøre dette i tro til Gud.

Det vil nok alltid finnes et visst spenn mellom akademisk teologi og forkynnelsen i kirken. Det har vi levd med lenge. Og utfordringen må også gå motsatt vei: akademisk teologisk ballast bør ikke være det eneste kriteriet som skal kvalifisere til kirkelig tjeneste.

Derfor er det bra at vi har både bibelskoler og teologiske høyskoler. De tjener til dels ulike formål. Det grunnleggende siktemålet kan de ha felles, men arbeidsmåtene er ulike.