Debatt
Er det en form for konverteringsterapi vi ser i klasserommet?
Jeg leste med interesse oppslaget i Dagen lørdag 17. juni om Susanne Bergstøs kamp for å verne datteren fra skolens undervisning om kjønn- og seksualitetsmangfold. All honnør til henne, og jeg håper hun har mot og kraft til å fortsette denne kampen om retten til fritak. Om hun når fram, vil det komme til å bety enormt mye for foreldre som nå etter hvert får øynene opp for hva barna deres utsettes for i denne type undervisning.
Sist fredag la statsråd Trettebergstuen fram det nye lovforslaget som innebærer et forbud mot konverteringsterapi, som det heter. På pressekonferansen hevdet hun bla «at hensikten med loven er å trygge folks liv ved å hindre at de blir utsatt for skadelige handlinger». Videre presiserte hun at loven skulle hindre at «liv og helse ikke ble ødelagt gjennom dype krenkende forsøk på å skulle endre hvem de er.»
Annonse
Disse uttalelsene setter ting i perspektiv, og ikke minst tenker jeg på den nevnte seksualiserte kjønnsundervisningen alt fra seks års alder. For hva skjer i klasserommet?
Er det ikke «krenkende forsøk på å skulle endre hvem de er» når det på alle trinn og i flere fag blir gjentatt det samme budskapet om muligheten for å skifte kjønn? Elever får oppgaver i å prøve ut sitt eget, de henvises til skeive nettsteder, til videoer med transpersoners solskinnshistorier, i det hele en glorifisering av det å være skeiv.
Og når en gutt etter en skoledag, slik jeg har blitt fortalt, ligger hulkende under dyna og moren spør hva det er han gråter for, og han sier: «Jeg vil ikke bli jente, mamma!» Ja, da er det etter min mening noe fundamentalt galt et barn har blitt eksponert for.
Et påtrykk av å «bli som oss» synes å være gjennomgangstonen i flere av lærebøkene, og ikke minst ses dette i Rosa kompetanse sin lærerveiledning.
Her oppfordres lærerne til å hjelpe elevene så de bruker uttrykket «gutter, jenter og andre kjønn» når de snakker om seksualitet. Blant de mange «Rosa tanker» som lærerne skal dele med elevene, inngår også oppfordringen om å bruke uttrykket «'de fleste gutter' … for å unngå at elevene fremstiller svarene som at alle gutter for eksempel har penis.»
«Hindre at de blir utsatt for skadelige handlinger», var også statsrådens uttalelse i forbindelse med fremleggingen av den nye loven som kommer opp til votering til høsten.
Uansett ses det i Norge galopperende tall på unge som nå ønsker å skifte kjønn. Legitimt blir det da å spørre: Er dette resultat av et målbevisst påtrykk som kan føre til irreversible «skadelige handlinger» utført på unge, friske kropper?
Kan det være en form for konverteringsterapi vi ser i den norske skolen i dag? En «terapi» eller en undervisning foreldre nektes å ta barna ut ifra!
Annonse
Visst er det mange kamper å kjempe, men har vi råd til å la være? Susanne Bergstø har åpenbart tatt opp hansken her. La oss sammen, enkeltmennesker og menigheter, støtte og heie på henne – og på alle som vil være en stemme for den sårbare generasjonen vi ser vokse opp i dag! De trenger oss mer enn noen gang!
