Er det en form for konverteringsterapi vi ser i klasserommet?

Jeg leste med interesse oppslaget i Dagen lørdag 17. juni om Susanne Bergstøs kamp for å verne datteren fra skolens undervisning om kjønn- og seksualitetsmangfold. All honnør til henne, og jeg håper hun har mot og kraft til å fortsette denne kampen om retten til fritak. Om hun når fram, vil det komme til å bety enormt mye for foreldre som nå etter hvert får øynene opp for hva barna deres utsettes for i denne type undervisning.

Sist fredag la statsråd Trettebergstuen fram det nye lovforslaget som innebærer et forbud mot konverteringsterapi, som det heter. På pressekonferansen hevdet hun bla «at hensikten med loven er å trygge folks liv ved å hindre at de blir utsatt for skadelige handlinger». Videre presiserte hun at loven skulle hindre at «liv og helse ikke ble ødelagt gjennom dype krenkende forsøk på å skulle endre hvem de er.»

Disse uttalelsene setter ting i perspektiv, og ikke minst tenker jeg på den nevnte seksualiserte kjønnsundervisningen alt fra seks års alder. For hva skjer i klasserommet?