Kommentar

Er det fordummende å kalle Trump facist?

Helt siden 2016 har noen tildelt Donald Trump merkelappen fascist. Har de gode grunner eller brukes begrepet primært som et skjellsord?

Publisert Sist oppdatert

I juni skrev den kristne forfatteren og podkastverten Eric Metaxas at kristne som ikke frimodig står sammen med Trump «hjelper og støtter ekte fascisme i landet vårt». Bakgrunnen var at den tidligere presidenten ble funnet skyldig i en rettssak i New York og risikerte fengselsstraff.

Langt mer vanlig, tross alt, er at anklagen rettes motsatt vei – mot Trump. Påstanden om at han er fascist er litt fremsatt lenge. Nylig skrev teologiprofessor Knut Alfsvåg her i avisen at han hadde «fascistiske trekk».

Det kan være nærliggende å konkludere med at begrepet «fascisme» neppe er meningsfylt når det både brukes om den amerikanske høyresiden og venstresiden. Men kanskje er det forhastet. For i dette tilfellet deler noen republikanere og noen demokrater samme frykt:

At politiske motstandere bruker rettsvesenet for å knekke brysomme rivaler. Og er ikke det et aspekt ved fascisme?

«Den sterke lederen»

Når det kommer til stykket er uenigheten stor om hva det egentlig betyr i dagens politiske landskap å være fascist. Allerede i 1946 uttalte den britiske forfatteren George Orwell at ordet ikke har noen mening utover å betegne «noe som ikke er ønskelig».

Stort sett blir både Hitlers Tyskland, Mussolinis Italia og Francos Spania i tiden før og under 2. verdenskrig omtalt som fascistiske regimer, men hva hadde disse til felles? Og kan vi gjenkjenne deres tankegods i vår tid?

En årsak til at det er vanskelig å svare, er at fascismen per definisjon har noe flytende ved seg. Det skyldes at prinsipper og ideer er mye mindre viktig enn handling.

Fascisme handler ikke minst om at den sterke lederen ser hva folket trenger.

Trumps ros til diktatorer

Det er akkurat dette aspektet ved fascisme som noen vil si passer på Trump – og i mye mindre grad på tradisjonelle politikere i USA om vi så henviser til Barack Obama eller George Bush.

For eksempel uttalte Svein Melby, som i flere tiår har forsket på amerikansk politikk og blant annet vært tilknyttet Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi) og Institutt for forsvarsstudier (IFS), i mars at Trump oppfyller mange av kriteriene for å være en fascist.

«Ikke minst denne fascinasjonen med 'den sterke lederen'», sa Melby.

I dette bildet passer det også at Trump i en rekke offentlige uttalelser «roser de fleste av verdens diktatorer og autoritære ledere for deres styrke», som Jan Arild Snoen påpeker i den helt ferske boken «Trump og Fascimen».

NY BOK: Jan Arild Snoen utga nylig «Trump og fascismen».

Gitt opp å lage definisjon

Noen har gitt opp å lage en presis definisjon av fascisme. Det gjelder historieprofessoren Kevin Passmore som forsøkte i den første utgaven av boken «Fascism. A short introduction» i 2002. I neste utgave, utgitt i 2014, skrev han derimot at fascismens store mangfold gjør at «enhver definisjon raskt treffer på eksempler som ikke passer inn».

Likevel understreker han at det fortsatt går an å si noe om hva fascisme faktisk er.

I boken «The Anatomy of Fascism» gjør Robert Paxton et forsøk på å definere begrepet – gjennom en svært lang og innholdsmettet setning (se faktaboks). Han viser blant annet til en «manisk opptatthet av sosialt forfall, fornedrelse eller offerrolle» og at fascister «forlater demokratiske friheter og forfølger, med forløsende vold og uten etiske eller juridiske begrensninger, målet om intern renselse og ekstern ekspansjon».

Robert Paxtons definisjon av fascisme

Fascisme kan defineres som en form for politisk adferd som kjennetegnes av manisk opptatt- het av sosialt forfall, fornedrelse eller offerrolle og med kompenserende kultisk enhet, energi og renhet, der et massebasert parti bestående av dedikerte nasjonalistiske militante, som samarbeider usikkert, men effektivt med tradisjonelle eliter, forlater demokratiske friheter og forfølger, med forløsende vold og uten etiske eller juridiske begrensninger, målet om intern renselse og ekstern ekspansjon.

Jan Arild Snoen diskuterer blant annet denne definisjonen og påpeker at forskere er uenige om hvorvidt ønsket om «ekstern ekspansjon» er avgjørende for forståelsen av fascismen. For Hitler og Mussolini var det å utvide Tysklands og Italias geografiske kontroll viktig, men ikke for Franco. Var han ikke da fascist?

Et åpent nei til demokrati

Ti år etter at Benito Mussolini fikk kontrollen over Italia, utga han «Det fascistiske manifest». Her tok han avstand fra liberale, demokratiske idealer. Folkets vilje var viktig, men det betydde ikke at flertallet skulle bestemme landets retning.

MUSSOLINI: I 1922, hvor dette bildet er tatt, marsjerte Benito Mussolini til Roma og etablerte et fascistisk styre i Italia. (AP Photo, File)

«Fascisme står derfor i motsetning til den formen for demokrati som likestiller en nasjon med flertallet og senker det til nivået på det største tallet», skrev Mussolini.

Han ble altså ikke bare kalt fascist, men brukte ordet om sitt eget ståsted (ordet kommet fra det italienske «bunt» eller – mer abstrakt – «gruppe», og ble først brukt om organiserte i en fagforening).

Idag er det få som bruker fascisme om sitt eget ideologiske ståsted. Isteden brukes begrepet stort sett som skjellsord – rettet mot «de andre». Det demonstrerer for eksempel Eric Metaxas når han kaller demokratene for fascister.

Uavhengige domstoler

Nå vil nok Metaxas og andre på den amerikanske høyresiden begrunne sin anklage om fascisme med at Trump forfølges av det amerikanske rettsvesenet.

Men en slik anklage fungerer bare hvis det kan dokumenteres at Joe Biden eller ledere i det demokratiske partiet har kontroll over rettsvesenet. Og slik er det heldigvis ikke. Tvert imot er et avgjørende kjennetegn ved et liberalt demokrati – noe USA fortsatt er – at domstolene er uavhengige.

I så måte er det interessant å påpeke, slik Jan Arild Snoen gjør, at det ikke er slik at Trump har «kontroll over høyesterett» fordi det er et republikansk flertall der. Det viste seg da en enstemmig domstol avviste begge de to sakene som kom til dem i forbindelse med Trumps påstander om uregelmessigheter ved valget i 2020.

Kravet om full lojalitet

Selv om det ikke nødvendigvis er fruktbart å diskutere likheter mellom Trump og fascistisk tankegang, er det interessant at noen eksperter de senere årene har endret syn på spørsmålet.

For eksempel mente historieprofessoren Christopher R. Browning, som er ekspert på nazistenes forfølgelse av jøder under 2. verdenskrig, lenge på at Trump burde kalles en «illiberal populist» fremfor fascist. Men i en artikkel i «The Athlantic» snakker han om at Trump står for en ny form for fascisme blant annet fordi for han «nå lover noe veldig nært et diktatur».

Han begrunner sin vurdering blant annet ved å peke på Trumps ønske om å fjerne alle som ikke er lojale – også byråkrater – og hans ønske om å ta hevn over alle politiske motstandere.

Dennis Tourish, som er professor i lederskap og organisasjonsstudier, har også endret syn. Han skriver i en omfattende faglig artikkel at stormingen av kongressen 6. januar 2021 «forvandlet Trumpisme fra populisme til en stadig åpnere form for fascisme».

Tre aktuelle muligheter

«Er Trump fascist, autoritær eller ganske enkelt populist?»

Dette er mulighetene som Jan Arild Snoen diskuterer. At Trump er populist og autoritær mener han at er opplagt, men han finner ikke noe entydig svar når det gjelder Trumps forhold til fascismen.

Problemene for de som vil kalle Trump for fascist er minst to.

Det ene handler om hva Trump faktisk sier sammenlignet med hva han gjør. Også før Trump ble president i 2017 var mange redd for at han ville opptre som en fascist. Enigheten er stor om at det ikke skjedde.

Det kan forklares på ulikt vis. Noen vil si at han ikke ønsket det. Andre mener, som Christopher R. Brownning, at han var «for lat, uerfaren og uforberedt»? I så fall kan Trump opptre annerledes i en eventuell ny periode.

Det andre er at Trump egentlig ikke avviser demokratiske idealer slik fascistene gjorde. Påstanden om at valget i 2020 ble «stjålet» stemmer åpenbart ikke, men den viser samtidig at han aksepterer ideen om at den som vinner et valg skal være president.

Polarisering gir hardere ordbruk

Alt tilsier at amerikansk politikk er mer polarisert enn på svært lenge. En rapport fra Pew Research Center har påvist at demokrater og republikanere nå står lengre fra hverandre ideologisk enn på 50 år.

Det er som forventet at økt avstand også fører til hardere ordbruk.

Her har begge sider noe å svare for. Trump omtaler sine motstandere med kallenavn og opptrer generelt svært respektløst. Det er svært problematisk at han i mars hevdet at dersom han ikke «vinner dette valget, tror jeg ikke vi kommer til å ha flere valg i dette landet» (referanse i Snoens bok).

Men å bruke merkelappen «fascist» om Trump, slik mange på den amerikanske venstresiden har gjort, er også uttrykk for en knallhard retorikk. Særlig hvis målet er å stemple en politisk motstander fremfor å påvise mulige likheter mellom Trump og en fascistisk ideologi.

Powered by Labrador CMS