Er det greit at mennesker sover ute i Oslo om vinteren?

«Å gjøre noe med nøden» innebærer at man også våger å gi seg i kast med alle dilemmaene og paradoksene vi raskt støter på i møte med mange store samfunnsutfordringer. Vi må våge å ta dem inn over oss, la oss utfordre av dem, og hele tiden søke å handle så riktig og medmenneskelig som mulig.

Et dilemma oppstår som følge av en problemstilling som er så kompleks at den har mange ulike svar samtidig, og uansett hva du velger, blir det riktig på én måte og feil på en annen, eller riktig for noen og feil for andre. Eller sagt på en annen måte: Et dilemma er når mye er riktig samtidig, men du må allikevel ta et valg som har konsekvenser.

Spesielt utfordrende blir det når dilemmaene angår våre medmennesker, og omhandler helt grunnleggende menneskelige behov som mat, varme og verdighet. Når svarene vi gir, eller lar være å gi, og handlingene vi gjør, eller lar være å gjøre, sier noe helt grunnleggende om vår egen menneskelighet og medmenneskelighet.

Det aller enkleste svaret på alle dilemma, er jo å forsøke å skyve de vanskelige avgjørelsene over på noen andre, la problemstillingen ligge, kjøpe de billigste argumentene, velge den løsningen som gjør det enklest for oss selv, og la være å tenke på konsekvensene. Eller vi kan vise til økonomien, prinsippene, regelverket og sannsynlige konsekvenser og langtidseffekter, og mye av dette er selvsagt både forståelig og nødvendig, riktig og viktig.

En Oslo-mann stoppet foran tiggeren, løftet hendene og ba. Det ble starten på et nytt liv for Gigel

Samtidig kommer vi ikke unna dilemmaene som kremter: Men hvem gjør det oss til, hvis vi som enkeltmennesker og samfunn faktisk synes det er greit at det sover mennesker ute i Oslo om vinteren?

Også Frelsesarmeen kjenner på dilemmaene. Mange av de som sover ute i Oslo vinterstid, er fattige tilreisende, ofte tiggere fra andre land, uten oppholdstillatelse og sosiale rettigheter i Norge. Også Frelsesarmeen mener i utgangspunktet at det beste hadde vært om tiggerne hadde blitt hjulpet i hjemlandet, slik at de slapp å reise fra barna sine for å tigge i et fremmed land. Frelsesarmeen i Romania, også med støtte fra Norge, har igangsatt viktige og langsiktige prosjekter som handler om jobb og skole og et verdig liv for en rekke familier, men behovet er enormt.

Fattigdommen er så stor, sosiale rettigheter finnes ikke, fortvilelsen driver dem ut på reise, ut med tiggerkoppen. I fjor var Krigsropets journalist og fotograf i Romania og dokumenterte forholdene som mange av tiggerne kommer fra, og som Frelsesarmeen i Romania kjenner godt gjennom sin oppsøkende virksomhet. Det var en rystende fattigdom, under forhold det er vanskelig å fullt ut ta inn over seg.

Ny rekord for Frelsesarmeen – så mange millioner fikk de inn denne julen

Dilemmaene står i lang kø: «Vi må ikke lage noe overnattingstilbud til dem, for da kommer de tilbake, eller det kommer flere», er et hyppig brukt argument. Og det kan være riktig, for det finnes så utrolig mange fattige, og verden vet at «i Norge er vi rike». Å lage permanente overnattingstilbud for tilreisende ville også være et spørsmål om prioritering, økonomi og bemanning, og andre krav til standard og drift, annerledes enn de enkle, provisoriske akutt-tiltakene. Så da er det greit at de fryser?

Akuttilbudene åpner ved «følte ti kuldegrader», altså summen av temperatur, vind og vær, slik forutsetningen for å få sove inne er fastsatt og formulert i de politiske rammevilkårene. Politikerne har satt en grense ved 10 minus, ut fra økonomi og andre forståelige avveininger.

Men så kremter dilemmaene igjen: Synes vi det er greit at folk sover ute når det er ni minusgrader? Eller åtte? Og det kan jo være beinkaldt en rå natt med sur vind, også, selv om gradestokken «bare» viser rundt null? Hvor lenge tar det før du selv begynner å fryse? På den ene siden, på den andre siden, avgjørelser, konsekvenser, avveininger, økonomi. Samtidig et reelt faktum vi må ta stilling til når vi møter blikket til et medmenneske som sover ute, som har det vanskelig, som fryser.

I skrivende stund er det så kaldt at Frelsesarmeens akuttilbud for overnatting, «Vinternatt», har åpnet dørene. Året igjennom gjør dessuten Frelsesarmeens migrasjonssenter alt de kan for å hjelpe tilreisende bostedsløse på best mulig måte. For dette er i hvert fall sikkert: Vi må aldri la dilemmaene gjøre oss handlingslammet, men i stedet la dem uroe oss og utfordre oss til å lete etter stadig bedre løsninger på utfordringene. Og vi må aldri, aldri slutte å handle i møte med andre menneskers nød.

Dette innlegget er tidligere publisert som lederartikkel i Krigsropet.

Frelsesarmeen åpner kafé i flere byer: – Vi vil ha den «Julegryta-følelsen» hele året