Er det ikke trangt nok i kirken?

I et innlegg i Dagen 4.8. spør pastor i pinsemenigheten Betel i Trondheim, Erlend Indergaard, om ikke vi trenger en trangere kirke? Utgangspunktet for refleksjonen hans er et møte med en mann som har hatt en fin og god oppvekst i kirken, men som nå ønsker å melde seg ut fordi det nå opplevdes for trangt der.

Helt hva som kjentes for trangt fremkommer ikke tydelig i innlegget. Er det det sosiale miljøet i kirken som kjennes for ensrettet? Er det vanskelig å tenke og ytre seg dersom man har andre teologiske oppfatninger enn majoriteten? Er det gudstjenesteformen som er for smal? Eller er det selve Bibelen som er for trang, slik Indergaard antyder senere i innlegget?

Det er flere grunner til at et kirkefellesskap kan kjennes trangt. Det til tross for at man har hatt en trygg, givende og god oppvekst i menigheten. For å nevne et par eksempler:

Erfaringer og refleksjoner en gjør seg i voksen alder kan medføre at et menighetsmiljø som tidligere føltes trygt og godt ikke lenger evner å romme den en nå er. Tvil på både dogmer og Guds eksistens kan lede til fremmedgjøring i kristne fellesskap der dette ikke møtes som en naturlig del av troen. Så det kan så visst bli både trangt og klamt innenfor kirkeveggene.

Indergaard synes å mene at tranghet er noe kirkene skal omfavne, og underbygger dette med skriftsteder om den smale vei og den trange port. Så dersom noen opplever det for trangt i kirken så er det til syvende og sist Bibelen de synes er for trang. Og den må jo være vår rettesnor og ligge til grunn for vår undervisning, som han skriver.

Hva er det man sier når man hevder at Bibelen per se er trang? Tenker man at det finnes én bestemt måte å lese den på som gir en enkel oversikt over hva den formidler, og at man dermed kan definere den som trang eller ikke? Tenker man at det ikke finnes uklarheter og motsigelser i den? Finnes det ingen tvetydigheter som kan åpne for ulike lesemåter?

Hadde Indergaard valgt å snakke om teologi i stedet for Bibelen, hadde det vært mer troverdig. For det finnes selvsagt teologi som snevrer inn, men heldigvis også teologi som åpner opp. Det finnes teologi som lukker og konserverer og det finnes teologi som stimulerer til stadig nye måter å forstå bibeltekstene på. Teologi kan være ekskluderende eller inkluderende. Alt har med måten vi nærmer oss bibeltekstene på, ikke Bibelen i seg selv.

Jesus utfordret konstant de grensene som troens forvaltere hadde tegnet opp i sin samtid. Han var sjokkerende inkluderende og brøt med alle lovtolkninger som gjorde livet vanskeligere for folk. Jeg tror ikke folk opplevde at Jesus gjorde det trangere hos Gud. Tvert imot. Det er dette vi må strekke oss etter.

Indergaard liker å stå for noe, skriver han. Det synes jeg er fint. Vi trenger det. Utfordringen for menigheter i dag er at mennesker står for ulike ting. Dette gjør de ikke for å «kaste alle hemninger», men for å være tro mot seg selv, sine erfaringer og sin måte å lese Bibelen på. Det truer fellesskapet kun dersom dette er bygget på troen på at det finnes én måte å forstå og tolke Bibelen på. Men det er en tranghet jeg mener vi ikke trenger.

– Hva om kirker ikke trenger å være så permanente?