Er det likegyldig om jeg ligger rundt eller forplikter meg til én mann?

Igjennom historien har mange av forkjemperne for homofiles rettigheter drevet en tydelig normkritikk for å skape større aksept for samkjønnede par. Selv om jeg er takknemlig for rommet de har skapt, er jeg kritisk til flere av normene som har vokst frem i deler av den skeive bevegelsen.

Som kristen har jeg forpliktet meg til å etterstrebe det kristne ekteskapsidealet: en livslang forpliktelse mellom to mennesker som ekskluderer alle andre i gode og onde dager. Selv om jeg idag er mer usikker på om mann og kvinne er essensielt, tror jeg ektepakten gir en god ramme for et godt liv uavhengig av kjønn.

Da jeg for noen år siden måtte innse at jeg var homofil og forstod at jeg aldri ville klare å leve resten av livet alene, oppstod en av mitt livs største kriser. For hvilke rammer finnes det for en konservativ seksualmoral for homofile?

Problemet ble tydelig i en samtale med en kristen veileder jeg hadde gjennom flere år. Da jeg fortalte at jeg hadde fått meg mannlig kjæreste, uttrykte han dyp sorg og bekymring for at jeg skulle bli samboer.

Jeg spurte da om jeg heller burde gifte meg, noe han svarte momentant «nei» til. Som oppfølgingsspørsmål spurte jeg om det var «like ille» om jeg lå rundt med tilfeldige som om jeg levde i en forpliktende pakt. Dette ville han ikke svare på.

For ham var det enkelt: så lenge jeg ikke evnet å etterleve idealene, var jeg definert «utenfor og frafallen». Da kunne det være det samme hvordan jeg levde livet.

Det kunne til og med føre til noe positivt dersom jeg levde et «utsvevende liv» der jeg ville kjenne på «verdens mørke». Håpet var at jeg da ville returnere forskremt til et liv bundet av frykt for verden, men et hellig liv i sølibat.

For meg er det ikke det samme. Min samvittighet byr meg imot.

Hver gang en homofil person står frem i mediene som lykkelig i sølibat eller heterofilt gift, får jeg personlige meldinger om at det er slik som dem jeg skal leve mitt liv. Som om deres suksess eller blankpolerte fasade utgjør standarden jeg skal strekke meg mot.

Selv om vi gjerne må inspireres av andres historier, må vi aldri glemme at Jesus er vårt forbilde og standard. Med blikket festet på ham, må vi alle erkjenne at vi kommer til kort.

Det føles som om jeg står midt mellom to vers av Paulus: på den ene side sier han at «å leve alene er en gave», mens han på andre siden sier at det er bedre å gifte seg enn å «brenne av begjær».

Begge versene streifer forbi, men treffer aldri hjertet. For jeg lengter etter nærhet, uten at en kvinne kan dekke behovet. Regnestykket går ikke opp.

Ofte har kristen veiledning begrenset seg til å sitere bibelvers som forteller meg hvilke dører som er stengt i stedet for å invitere meg inn. Som om man er redd for å bli smittet dersom man kommer for nær. Jesus var annerledes.

Jeg tror det finnes idealer vi som kristne er kalt til å forkynne og strekke oss etter, men aldri vil nå opp til. Av ulike grunner lever noen tettere på disse enn andre, uten at det gir dem eneretten til å kalle seg Guds barn.

Jeg skulle ønske flere konservative kunne anerkjenne at trofasthet er godt uavhengig av kjønn. For er det rimelig å sammenlikne heterofil utroskap med homofil troskap?

Jeg tror menneskelig seksualdrift trenger rammer. Hvilke rammer skal gjelde for en kristen homofil som ikke ser det som «en gave» å leve alene og som «brenner av begjær»? Det syntes jeg flere bør svare bedre på.