Debatt

OSLO-AVTALEN: I august 1998 møttes Yassir Arafat fra PLO (t.v.), daværende utenriksminister Knut Vollebæk og tidligere statsminister i Israel, Shimon Peres (t.v.) i forbindelse med 5-årsmarkeringen for Oslo-avtalen.

Er det mulig for to folk å leve i fred?

Publisert Sist oppdatert

Geir Thingnæs er i sitt leserbrev i Dagen 22.01.24 inne på noe viktig. Som kristne må vi støtte både israelere og palestinere (dagen.no). Som kristne bør vi ha begge føttene godt plantet i begge leire, for å kunne fungere som fredsmeklere. Vi har en fredsfyrste som lederstjerne. Området trenger ikke «fredsmeklere», som heier på det ene folket til å foreta gjendrap i beste hevnestil.

Det er heller ikke noen vei i tråd med NT å se gjennom fingrene på at uskyldige, barn eller journalister blir drept «i den gode saks tjeneste». Dette er såkalte blindgater.

Jeg har selv reist gjennom store deler av Vestbredden og Israel. Der har jeg registrert at det er god plass til begge folkeslag. Ja, endog kan folkene formere seg og øke både fire og fem ganger, det skal likevel ikke skorte på fysiske områder å plassere befolkningen.

Det som det hos enkelte skorter på, er en positiv innstilling til det andre folket. Noen er reinspikka egoister, som Hamas på den ene siden og sionistene på den andre. De vil kort og godt eliminere den andre part. Det er selvsagt ingen god vei å gå. Å late som den andre part ikke eksisterer, å såkalt «ghoste», er ikke akkurat å «elske din neste som deg selv».

Gamle fiender, som hatet hverandre og ikke kunne utstå tanken om å være i samme rom, møttes og isen smeltet.

Den store feil mange gjør, er å tro at ekstremistenes holdninger er gjennomsyret i hele befolkningen. Det er en grov feil. De aller fleste, muligens 85 prosent av hele befolkningen på begge sider, er vanlige folk, som kun ønsker å leve et vanlig og fredelig liv. Det må etableres sterkere kontrollmekanismer i området.

Jeg så FN-styrker kun én plass i Israel og på Vestbredden, i løpet av 42 dager. På Kypros, året før, observerte jeg FN-stillinger overalt, i delelinjen. Hvor trengs de mest? Palestinernes sikkerhetsstyrker bør utvides, det samme med samarbeidet med IDF. Dette vil være konstruktive fredstiltak.

Det er svært trist at de hevngjerrige elementene, bøllene, har begge hendene på rattet og i dag fullstendig dominerer de premiss som vi ser i området.

Skal du få et godt liv selv, må du akseptere og respektere naboen din. Det gjelder i Sunnfjord, i Bergen og i Israel. Å dyrke hat og hevn, er mennesker i stand til både her hjemme og i Midtøsten. Dette bekrefter daglige medieoppslag. Er mennesket i bunn og grunn svært like, fra kontinent til kontinent? Er noen folk bedre enn andre? Døm selv. Holdningen å ikke ha tiltro til sine naboer, finner vi dessverre alle plasser.

Jeg tror nasjonalisme og rasisme bunner i feilaktige vurderinger, der noen føler seg hevet over andre. På hvilket grunnlag er de mer verd? I Det nye testamente blir vi advart mot å dyrke slike fariseeriske holdninger. Den som er ydmyk og tenker lave tanker om seg selv, er den største i himmelens rike.

Alle de gode jødene jeg møtte i byen Ashdod, som ligger mellom Tel Aviv og Gaza, er gode læreeksempler på hvordan man på en positiv måte kan møte det andre folket. Det samme ser vi i Haifa, der arabere og jøder lever i fredelig sameksistens. Det beviser at dette er mulig.

Ashdod ble grunnlagt i 1956. Da var jeg 1 år, og i min levetid har byen vokst nesten til Bergens størrelse, med over 230.000 innbyggere. Alle jeg snakket med, og det var nokså mange, hadde innvandret fra europeiske land, hovedsakelig fra Øst-Europa.

Tannlegen fra Ukraina, som hadde utdannet seg i Budapest i Ungarn, beskrev innstillingen til disse nylig innvandrede jødens slik: «Selvsagt skal vi bo side ved side med palestinerne. De har tross alt vært her lenger enn meg. Sionistene tenker bare på seg selv.» Han hadde ikke noe til overs for egoistiske strømninger i eget folk. Selviskhet og korttenkthet som vi i dag observerer, er roten til mange problem i Midtøsten, så vel som i vårt hjemlige farvann.

Når to parter er imøtekommende overfor hverandre, lytter og anerkjenner den andre, er man på et godt spor.

Dette sporet var man på i forbindelse med Osloavtalene. Gamle fiender, som hatet hverandre og ikke kunne utstå tanken om å være i samme rom, møttes og isen smeltet. Fortrolighet på et høyt plan ble skapt ved hjelp av et fabelaktig norsk diplomati. Amerikanerne var dødsmisunnelige, siden et lite folk hadde klart det de i årevis forgjeves hadde prøvd på.

Dessverre saboterte begge parter avtalene ved å skyte statsminister Rabin, slippe Netanyahu og hans parti til og ved å gi makt til Hamas. Netanyahu uttalte allerede før han kom til roret, at dette skulle han motarbeide, noe han jo klarte. Ved å velge ikke å stole på palestinere, brakte han heller ikke fred verken til området eller til eget folk. Selv om Yasir Arafat hadde sjokkert hele den arabiske verden, ved å la PLO anerkjenne Israels rett å eksistere som stat. Det var nye tanker!

Den som taler nedsettende om Osloavtalene, kan du gjerne irettesette. Ifølge standardverket «Araberene» av Eugene Rogan, sluttet Israel fred i kjølvannet av Osloavtalene i form av gode avtaler med en rekke arabiske land, bl.a. Marokko.

Du finner om lag 15 jøder med bakgrunn fra Marokko i dagens Knesset. Var ikke dette av det gode slaget?

Powered by Labrador CMS