Er det virkelig slik som Lindtner hevder?

I Dagen 05.10.2022 svarer Lovise Lindtner fra tankesmia Dømmekraft på et innlegg fra sogneprest Sunniva Gylver fra 26.09.2022. Gylver etterlyser en sekularismekritikk. Hun sier det ikke finnes en nøytral posisjon å se verden fra. Hvorfor skal ikke folk med et sekulært ståsted kunne kritiseres og måtte svare for den posisjonen de velger, spør Gylver. Kristne må jo det hele tiden.

Lindtners konkluderer sitt motsvar med følgende: «Soknepresten problematiserer at en sekulær livsforståelse er det nøytrale utgangspunktet. Ser hun ikke verdien av en samfunnsmodell bygget på objektive realiteter alle kan enes om? I et åpent og pluralistisk samfunn som Norge 2022 er dette intet mindre enn en grunnleggende forutsetning.»

Er det virkelig slik som Lindtner hevder? La oss begynne med det sekulære.

Filosofen Charles Taylor sier at det er tre definisjoner av det sekulære som peker på forskjellige forståelser av hva det dreier seg om. Taylor minner oss om at det «sekulære» (sæculum) opprinnelig er et teologisk begrep. Det betydde ikke noe alternativt eller utenfor religion, men noe innenfor.

Ifølge denne definisjonen er flertallet av kristne opptatt med sekulære oppgaver på en måte som er dypt integrert med deres tro. Taylor kaller dette «sekulær 1».

Moderniteten har konstruert en annen forståelse av det sekulære, ifølge Taylor. Her betyr det at det offentlige rom «tømmes for Gud». Å være sekulær i denne betydningen uttrykker det å ha en «nøytral» og ikke religiøs posisjon. Taylor kaller dette for «sekulær 2».

I den tredje definisjonen setter han søkelys på «troens betingelser». Et samfunn er sekulært i den grad religiøs tro oppfattes som ett alternativ blant andre, og dermed er omstridt. Men det er ikke en fortelling om hvordan religion skal fortrenges av det sekulære. Det er en avvisning av ideen om «sekulær 2». Taylor kaller dette for «sekulær 3».

Slik jeg forstår Lindtner så er det «sekulær 2» som passer best på måten hun bruker ordet. Religion skal fortrenges fra samfunnets overordnede metadiskurs. Her er det kun sekulære perspektiver som er «nøytrale og objektive» som skal slippe til. Men gir dette mening? Finnes det virkelig et slags perspektiv fra «ingen-steder» som alle kan være enige om? Eller til og med «må» være enige med ellers er det legitimt å bruke statens maktmidler, f.eks. i hvordan kunnskap om religion skal formidles i skolen.

Ateist fornekter Guds eksistens. Det er ganske utrolig

Vi skal lære barna «kritisk tenkning og vitenskapelig metode» heter det. Jeg kan gjerne si «amen» til det. Men hva skal vi være kritiske på «bakgrunn av» og hvilken kunnskap bruker vi for å lage vitenskapelig metode? Total skeptisisme er noe som bare renner ut i en uendelig regress der alle fakta også forsvinner.

Nietzsche sa f.eks. at det finnes ingen fakta, bare tolkninger. Gud er død, sier han, men folk har ikke forstått hva det betyr. Nietzsche sier at dette er så stort og dramatisk at det er som å rive jorda løs fra sola.

Lindtner sier at sekulære har mange forskjellige livssyn. Det de har felles, er et fravær av religiøs tro. Ja vel, men hvordan går det an å bygge «dømmekraft» rundt et fravær? Hvor er kriteriene for kunnskap og verdier? Er et sekulært fravær noe som kan danne grunnlaget for en felles samfunnsorden?

En av vår tids mest profilerte ateister, filosofen S. Zizek, sier at den moderne sekularismen har organisert seg rundt det tomme hullet der Gud en gang var. Vi må innse at universets maskin dreier seg om tomhet, sier han. Alt vi kan ha en fiksjon om, er virkelighet.

Bertrand Russell var en av filosofene som hadde en ateistisk drøm om å bygge kunnskap opp nedenfra bygget på atomistiske fakta og matematiske beviser. Men de som fulgte i hans spor, som L. Wittgenstein og K. Gödel, utviklet logiske bevis og argumenter for at atomismen er selvmotsigende. En uavhengig menneskelig fornuft vil ubønnhørlig fanges i selvreferanse.

Å bygge kunnskap ved hjelp av fakta alene er som å løfte seg etter hårene. Vi er en del av verden og kan aldri snakke om verden uten å referere til oss selv. Kunnskap om ethvert faktum krever at vi forstår hva som forener dem med verden og hva som skiller dem fra andre fakta.

I fysikken bruker vi f.eks. generelle formler for å beregne virkninger eller forstå observasjoner av fakta. Vi fatter faktisk aldri det spesielle uten det generelle, eller det generelle uten det spesielle. Det er derfor vi trenger vi kunnskapsteori for å vite hvordan vi skal tolke fakta for å forstå virkelighet.

La oss se litt på hvordan det vitenskapelige prosjektet i sin tid kom i gang. I sitt verk «Novum Organum» argumenterer vitenskapspioneren Francis Bacon teologisk for å skille ut naturvitenskapen som en «sekulær» aktivitet. Vitenskapen kunne skilles ut og settes fri fordi den var del av et større verdensbilde der de «store» spørsmålene og vitenskapens forutsetninger var avklart utenfor selve vitenskapen. Bibelen skulle ikke brukes som en lærebok i naturvitenskap, men den definerte det åpne rommet som vitenskapen skulle spesialisere seg på (sekulær 1).

Dette er et eksempel på en erkjennelsesteori som vokser fram av et verdensbilde. Som mange filosofer har erkjent så er all kunnskap og «dømmekraft» avhengig av transcendens. Wittgenstein sier f.eks. at den som skal se verden på rett måte må transcendere setningene i språket.

Det sanne, det gode og det skjønne er tre temaer som har fulgt filosofien i flere tusen år. Disse omtales gjerne som de tre transcendentale fordi ingen av dem lar seg tenke uten transcendens. I vestlig sivilisasjon betyr dette som regel enten Gud eller det tomme hullet der Han en gang var. Men posisjonen blir vi ikke kvitt, hvis vi da ikke velger nihilisme som mange samtidige ateister gjør.

Filosofen R. Rorty sier at vi kan ikke avgjøre sannhetsverdien av språket, kun nytteverdien. Verden har ingen tale, sier han. Det er kun mennesker som har språk.

Det som representerer det «tomme hullet» i Lindtners livssyn, er begrepene «nøytral» og «objektiv». Uten en transcendent forankring er disse begrepene meningsløse. Russells nære allierte og medforfatter A.N. Whithehead, kom etter hvert til at vitenskapen aldri har ristet av seg kristendommens avtrykk. Med andre ord: tradisjonen fra de kristne pionerne lever videre «som om» Gud fremdeles var der for å gi transcendent forankring til ting som fakta og metode. Men i dag tas dette for gitt uten dypere refleksjon.

Hva om den kritiske tenkningen som vi skal lære bort i skolen også skulle få lov til å omfatte kritikk at det tomme fraværet som underslås i sekulære livssyn. Kristen filosofi har mange slike ressurser til kritisk tenkning. Livssyn er nemlig ikke noe som er et tillegg til det «nøytrale». Det går rett in i kjernen av forutsetningene for selve den kritiske tenkningen. Det er grunnfjellet vi setter det sanne, det gode og det skjønne på. Det er en forutsetning for at vi skal ha dømmekraft om sannhet og verdier.

Historikeren Y. N. Harari som selv er sekulær, sier at vestlige samfunn domineres av den «humanistiske religion». Han gir følgende definisjon: «Religion er alt som gir menneskers sosiale strukturer overmenneskelig legitimitet. Religion legitimerer menneskers normer og verdier ved å hevde at de gjenspeiler overmenneskelige lover».

Den norske historikeren Terje Tvedt har også beskrevet det han kaller en «sekulær statsreligion» i Norge.

Lindtners humanistiske religion er en metadiskurs som konkurrerer med en kristen metadiskurs. Det er mange felles verdier, men de begrunnes ulikt. Det er ikke engang alle teologer som innser at dette er ulike metadiskurser.

Her er det ting i Gylvers innlegg som gjør meg usikker. Er tro bare en mystisk fornemmelse eller kan den i tillegg forsvares i en diskusjon om sannhet? Jeg håper hun også står for det siste. Tidsånden er utvilsomt preget av Lindtners tenkemåte. Religion skal kun tolereres så lenge det skjer på den «humanistiske religion» sine premisser. Tenk om vi i stedet kunne bli enige om at vi vil skal ha et sekulært samfunn som er livssynsåpent uten berøringsangst slik Gylver vil (altså sekulær 3).

Uansett toleranse så må alle samfunn finne sin identitet i tradisjon og historie. Selv om dette kan tolkes ulikt, så finnes det ikke noe alternativ. Lindtner er selv et eksempel på hvordan tradisjon har formet språket. Hun bruker årstallet 2022 som argument for at tiden i seg selv representerer endring og framskritt. Dette er, for det første, en forstilling om utviklingsoptimisme som har røtter i det messianske håpet.

For det andre, så uttrykker hun tidsalderen (sæculum) ved å henvise til et nullpunkt i historien. For oss som sivilisasjon er dette nullpunktet ikke tilfeldig valgt. Det handler om det historiske øyeblikket da dette ble knyttet til et transcendent uendelig referansepunkt. Hver gang Lindtner sier en dato, bekjenner hun denne arven. Det hjelper ikke å endre betegnelse til «vanlig tidsregning» i stedet for Kristi fødsel. Det blir bare nok et eksempel på forfalskning av kulturarven for å erstatte den med meningsløs tomhet.

Hvis ikke barna våre får kunnskap og erfaringer om sine egne røtter, så er det tusenvis av begreper i språket som mister sin historiske forankring og dermed ikke lenger blir like forstått.

Lindtner hevder også at barn er født ateister. Det er feil. Religionspsykologen J. L. Barret som bl.a. har forsket på dette ved universitetet i Oxford, sier at barn naturlig tror på Gud. Det gjelder også barn av ateister. Det er ateismen som er tillært.

Kristendommen har i Norge et historisk, demokratisk og juridisk mandat. Grunnloven sier i alle fall noe om kristne og humanistiske verdier. Det må jo bety et eller annet.

Det er i alle fall et utgangspunkt som utelukker noen av de alternativene som Lindtner putter i samme sekken som kristendommen. Alt det alternative hun er redd for kommer jo nettopp av at mange har avslørt fraværet av mening i det sekulære tomrommet. Den som tror på ingenting, faller for alt. Hun problematiserer også ulike varianter av kristendommen som om vi må velge en av dem.

Det viktige er metadiskursen som alle kristne kan delta i. Sekulære religioner spriker enda mer og har enda større problemer. I tillegg til å bygge på tradisjon må vi som samfunn meisle ut respektfulle kompromisser gjennom demokratiske prosesser.

Skribenten har master i ledelsesfag med tilleggsutdannelse i filosofi og idéhistorie.