Er europeiske kristne langsomt i ferd med å skremmes til taushet?

Spørsmålet kan være verd å stille. En fersk rapport antyder nemlig at stadig flere kristne legger bånd på seg selv.

Organisasjonen som har laget rapporten mener å se en økende tendens til kristen selvsensur. Frykt for negative konsekvenser sosialt eller i yrkeslivet, gjør at stadig flere kristne velger å holde troen for seg selv.

Når kristne blir tause om troen trenger det ikke nødvendigvis være fordi de har opplevd så alvorlige hendelser. Det er mer summen av mange ubehagelige opplevelser som til slutt blir for mye, og som i verste fall kan gå på troen løs.

En kan for eksempel ha opplevd å miste vennskap, bli latterliggjort på skolen og forbigått på jobb. Samtidig er sosiale medier fulle av fordommer mot kristen tro og kristne verdier. Da kan det være forståelig at noen mister frimodigheten.

Det er den uavhengige organisasjonen Observatory on Intolerance and Discrimination against Christians in Europe (OIDAC) i Wien som lager den årlige rapporten om fordommer og diskriminering av aktive kristne.

Organisasjonen mener også at tilfeller som rettssaken mot den finske parlamentarikeren Päivi Räsänen kan sende et «nedkjølende budskap» til kristne. De er redd saken signaliserer at man kan risikere både isolasjon, skade på karrieren og juridiske konsekvenser dersom man sier offentlig hva man står for.

Organisasjonen avdekket over 500 tilfeller av hatkriminalitet mot kristne i europeiske land i fjor. De fleste tilfellene handler om hærverk som grafitti, skade på eiendom og skjending av monumenter.

OIDAC kan videre dokumentere rundt 80 tilfeller av tyveri av kollekt og religiøse gjenstander fra kirker, samt nær 60 brannstiftelser eller forsøk på ildspåsettelse. De kjenner også til 14 fysiske angrep på kristne.

Samtidig advarer de om at mørketallene kan være store. Det er grunn til å tro at mye ikke blir fanget opp.

Når de skal forklare hvorfor kristne blir ofre for hatkriminalitet, peker de blant annet på sekulær intoleranse: «Mange sensitive saker som berører livets begynnelse og slutt, kjønn og seksualitet, religionens rolle i det offentlige rom og covid-19-tiltak har skapt misforståelser og spenninger mellom religiøse og sekulære grupper», heter det i rapporten.

Åpen diskriminering eller voldelige angrep mot religiøse grupper er heldigvis sjelden å se i de fleste landene i vår del av verden. Sammenlignet med land der kristne virkelig blir forfulgt for sin tro, fremstår de fleste hendelsene i OIDAC-rapporten som mindre alvorlige. Så snakker de da heller ikke om forfølgelse, men bruker begrepene intoleranse og diskriminering.

Like fullt er det nødvendig å følge med på utviklingen. Det er ikke selvsagt at forståelsen for trosfriheten som menneskerettighet er like stor i alle deler av samfunnet. Da er det viktig å minne om at tros- og samvittighetsfrihet er et gode for alle, at den også beskytter retten til ikke å tro, og at den er en av grunnsteinene i et hvert demokratisk samfunn, sammen med ytringsfrihet og forsamlingsfrihet.

For kristne bør det ikke komme som noen overraskelse at en møter motstand og noen ganger til og med blir forfulgt. Bibelen forbereder oss på at dette kan skje. «Om verden hater dere, skal dere vite at den har hatet meg først», sier Jesus i Johannesevangeliet.

Så spørs det hvilken strategi kirker og trossamfunn har til å møte motstanden.

Én strategi må være å kjempe mot fordommer og for trosfrihet, til gode for både oss selv og andre. Slik at det fortsatt blir rom for å tro og utøve sin tro i dagens og morgendagens Europa.

Men minst like viktig er det at kristenfolket utrustes til å tåle å møte motstand og tørre å vise hva vi står for, så vi ikke skremmes til taushet, slik den nevnte rapporten viser tendenser til.