Er evangeliet blitt en dårskap for NLA?

Jeg har lyttet igjennom Dagen og NLA sin podkast «Ulest» med interesse. Det er en popularisert drøftelse av bøker fra dogmehistoriske personligheter. Nå er kvaliteten på drøftelsene noe ujevn og skjemmet av for mange personlige vinklinger fra deltakerne. Det blir til tider uklart hva de drøftede bøkene lærer og hva som er deltakernes egne synspunkter. I de to siste podkastene drøftes Anselm av Canterburys «Proslogion» og hans lære om den objektive forsoningen.

I den siste podkasten understrekes det at Anselm fremmer den objektive forsoningen som et tankeeksperiment og en teori, ikke som en bibelsk lære. Selv går podkastens deltakere til sterkt angrep på selve tanken om at Gud skulle ofre sin Sønn til soning for synd gjennom en blodig død. Det ville gjøre Gud til Molok eller lik Satan selv, sies det.

Gud er alltid i overensstemmelse med seg selv. Det understreker Anselm i sin Proslogion. Guds vrede og kjærlighet er derfor ikke motsetninger, men Guds vrede over synd og urett er uttrykk for hans uendelige kjærlighet, sannhet og rettferdighet.

Å se gjennom fingrene med urett er ikke kjærlighet, og strider mot Guds vesen. Dette slutter i og for seg deltakerne seg til. Men så gjør de den slutning at man må forkaste læren om soning og straff for å fastholde Gud som ett med seg selv. Det er ikke bare en unødvendig slutning, men strider på det sterkeste med hva Skriften sier om Gud og forsoningen i Kristus Jesus.

Synd og urett må straffes, rettferdigheten må gjenopprettes. Gud er hellig og kan ikke forlikes med synden eller la synden være ustraffet (Nah 1,3). Slik er Gud i sin kjærlighet, vrede og rettferdighet. Det er grunnleggende i hele Skriften.

Ett av de troendes mest kjære skriftsteder sier jo nettopp: «Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom. Vi for alle ville som får, vi vendte oss hver til sin vei. Men Herren lot den skyld som på oss alle, ramme ham» (Jes 53,5–6).

Podkasten forklarer oss at dette må forstås som en metafor, som et billedlig uttrykk vi ikke skal ta bokstavelig.

Martin Luther understreker med rette at Skriften først og fremst skal leses bokstavelig. Den allegoriske lesning gjør at vi kan få Skriften til å mene akkurat det vi vil. Det var en av Luthers sterkeste ankepunkter mot Origenes. Skal det sies å være en dypere mening ut over den bokstavelige og historiske, må det framgå tydelig av Skriften selv, påpeker Luther.

Det er bemerkelsesverdig hvordan nyere lutherske teologer gjerne vil lese alt de ikke kan akseptere i Skriften billedlig og metaforisk. Det gjelder både skapelse, syndefall, helvete og nå talen om forsoningen.

Skriften taler om straff (Jes 53,5), om forbannelse (Gal 3,13), om dom (Jes 53,8), om synd som både bæres bort (Joh 1,29), som sones (1Joh 2,2) og betales med blod (Kol 1,20). Og det behager Gud å knuse sin Sønn, nettopp fordi det er i samsvar med hans vesen at rettferdigheten skjer fyllest, at uretten gjøres opp og det gjøres soning (Jes 53,10).

Selv om dette er uakseptabelt for NLA-teologene, så lærer Skriften nettopp at Jesus smakte døden for alle (Heb 2,9), han bar alles synd og tok straffen for den. Han som ikke visste av synd, ble gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud (2 Kor 5,21), for at vi rettferdiggjort ved hans blod skal bli frelst fra vreden (Rom 5,9).

Guds ofring av sin egen Sønn, forbannelsen av Jesus, har ikke det fjerneste med sadisme å gjøre. Men samtidig er det noe forferdelig i Gud som gir grunn til frykt og beven! Og Jesus svetter blod i angst for det han skal igjennom (Luk 22,44). Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender (jf. Luk 23,31; Matt 10,28; Heb 10,31).

Der synden sones, mister anklagen sitt grunnlag. Den som er død, er rettferdiggjort fra synden, fordi straffen er utstått (Rom 6,7). Derfor mister også Satan og døden sin makt. Mens den klassiske forsoningslære framstiller Jesu død og oppstandelse som en måte å beseire synden, døden og djevelen ved makt, lærer Skriften at det var gjennom den stedfortredende soningen av synden på korset maktene og myndighetene ble avvæpnet (Kol 2,14f).

Vår brødres anklager ble kastet ned fordi det ikke var noe mer å anklage for, i og med at synden var sonet (Åp 12,10; Joh 12,31). Gud rettferdiggjør nå den som tar sin tilflukt til Jesu soningsdød (Rom 8,33f). Dette er ikke metaforer, men realiteter.

Det er verken Anselm eller Kalvin som har innført det «forensiske» (rettslige) i læren om forsoningen og rettferdiggjørelsen. Det er Skriften selv som taler slik. Og det er selve kjernen i påskens budskap, det er både evangeliets kraft og dårskap (1 Kor 1,18ff)!

«Vreiden han sløkte då blodkjelda flødde, Skuldbrevet vårt det vart sletta med blod, Domaren sjølv for dei dødsdømde døydde, Gud er forsona og Gud er oss god.»

Mystisk kvinne skrev begeistret reiseskildring om tidlig kristen påske i Jerusalem