Er flaggsaken unødvendig oppblåst?
Hører den til de diskusjoner som Skriften kaller «tåpelige og uforstandige» (2.Tim 2,23)?
Ja, jeg tror det. Jeg har nå fulgt med i denne debatten så lenge den har pågått. Saken har tydelig skapt stor indignasjon blant oss israelvenner. Også i min omkrets har jeg møtt noe av den samme indignasjon.
Les også: Støtter Israel - vegrer seg mot politikk
Annonse
Den gjelder som kjent Sten Sørensens uttalelse om bruken av Israels flagg, og biskop Norhaug sin bestemte avvisning til å holde gudstjeneste med det norske og israelske flagget i markert positur, framme i gudstjenesten på et bedehus innvidd til gudstjenestlig bruk.
Men jeg forstår ikke indignasjonen. Jeg er tvert imot enig med både Sørensen og biskopen og forstår deres anliggender. Biskopen har jo gjort greit rede for sin.
Jeg tror det aktuelle bedehusstyret hadde gjort klokest i å følge biskopens henstilling uten å lage noe vesen ut av den, og i stillhet unndratt den medias oppmerksomhet.
Les også: Obama forsvarer atomavtalen
Flagg er da ingen frelsessak. Jeg synes det er en fillesak å lage bråk om. Dessuten kunne man med fordel latt være å blande biskopens syn på Israel med den beslutning han tok. Her var det nemlig ikke snakk om å fjerne bare det israelske, men også det norske flagget. Og jeg forstår det godt.
Vi har ikke vært vant med å se det norske flagget framme i koret på gudstjenestene, utenom på 17. mai. Og heller ikke på bedehusmøtene, unntatt når det er misjonsmøter, hvor både det norske og de aktuelle misjonsland sine flagg gjerne er stilt opp. Men da gjelder det evangeliet til disse land. Og da kan det godt godtas. Men til vanlig er det evangeliet vi samles om. Og det er ikke bare for Norge og heller ikke bare for Israel, men for alle folk og nasjoner. Da setter vi ikke opp flagg.
Jeg har deltatt mye på israelmøtene våre i Lyngdal og leser nøye israelorganisasjonenes blader. Og jeg er helt og fullt enig i den kritikk som der fremmes mot de ulike mediers negative fremstilling av Israel. Men jeg kan ikke se at vår støtte til Israel, og varme kjærlighet til landet og folket, gir noen grunn til å ta på vei i den aktuelle flaggsaken. I Lyngdal har vi alltid Israels flagg med på våre israelsmøter, og jeg gleder meg over å se det hver gang.
Jeg er glad i flagget og ser en dyp åndelig betydning i det som en kristen. Men på våre vanlige evangeliske bedehusmøter har vi verken det israelske eller det norske flagget fremme, og det er jeg glad for. Alt til sin bruk og på sitt sted, sier jeg. Og jeg tror det var Sten Sørensen sitt anliggende, noe jeg er helt enig i.
