Debatt
Er helvetet avlyst?
Helvetet er igjen blitt et aktuelt tema. Bjørn Eidsvåg har riktig nok avlyst hele greia, men Vårt Land refererer 15. juni til debattsiden «Agenda Fredrikstad», hvor Gunnar Bodahl-Johansen utfordrer biskopen i Borg, Kari Mangrud Alvsvåg, om hvor Den norske kirke (DNK) står i dette spørsmålet: Tror kirken fremdeles på den trosbekjennelsen som den framsier hver søndag? Biskopen klarer på ingen måte å gi et tydelig svar. «Dette har ingen korte og enkle svar», skriver hun, «bare Gud vet».
Vårt Lands Åste Dokka konstaterer 20. juni at realitetene uansett er realiteter, samme hva DNK måtte mene om saken. Og det har hun jo helt rett i. Men hva forstår vi egentlig med «helvetet»?
Annonse
Nei, jeg tror ikke at Gud har opprettet et eget torturkammer eller skapt en egen ildsjø for dem som ikke vil elske ham. Hvem ville han vel da vært? Nei, Gud elsker oss uansett. Han har ingen trang til, eller behov for, å straffe oss om vi ikke gjør som han sier. «Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred.» All vår synd er allerede gjort opp for.
Imidlertid, så stråler Gud med en uendelig herlighet, stråleglans og hellighet. Han er en fortærende ild (Hebr 12,29). Det er hans natur, på samme måte som det er solens natur å stråle med et voldsomt og brennende lys.
Om jeg går ut i Sahara-ørkenen uten solbeskyttelse og uten vann, så vil jeg oppleve det som at solen torturerer meg. Men det er ikke fordi solen har en vilje til å torturere meg eller har noen glede i å torturere meg, men fordi solen er det den er. Å lyse med et brennende lys er dens natur. Den er en sol nettopp pga. denne naturen. Det er dette som gjør den til en sol. At jeg opplever det som at solen torturerer meg, er derfor kun fordi jeg selv ikke har gjort de nødvendige forberedelser.
På samme måte med Gud.
Som menneske har jeg gjort det som er ondt i Guds øyne: Vært egoistisk, opphøyd meg selv over andre og vært selvrettferdig i forhold til både Gud og mennesker. Alt sammen stikk i strid med Guds personlighet. Og selvrettferdigheten er verst, fordi det er den som evt. gjør at jeg ikke ber ham (og andre) om tilgivelse for mine synder (jf. fariseerne).
Men hvis jeg skal kunne være eksponert for hans hellighets lys uten å bli brent, så må jeg selv være hellig, ren og uten synd, likesom Gud.
Og det er dette som er evangeliet, at Jesus tok all min synd på seg. Ja, ikke bare tok han all min synd, men i tillegg er det slik at når vi overgir oss selv med all vår synd til ham, så kan han føde oss på nytt. Ikke vår fysiske kropp. Den er bare teltet vi bor i mens vi er her på jorden. Men vårt evige jeg, vår ånd, den som skal leve i all evighet.
Vi blir altså født på nytt av Gud (Joh 3,5–7), vi blir Guds barn, og blir på den måten av samme «slag» som Gud selv (jf. Jesu lignelse om hvetekornet). Dermed får vi den samme renhet og hellighet som Gud selv, og dermed vi vil både leve i et dypt kjærlighetsforhold med Gud som person, og samtidig oppleve hans natur, hans veldige makt, stråleglans og hellighet, som den veldige herlighet som den faktisk er.
Annonse
Forskjellen mellom himmel og helvete handler med andre ord ikke om geografiske steder eller avstander, men om vår egen åndelige tilstand.
Kløften mellom den rike mannen og Lasarus var ikke geografisk, men en forskjell i egen, åndelig tilstand. Derfor kunne ikke noen komme fra himmelen med lindring til den rike mannen, for det eneste som kunne gi lindring var at den rike mannen selv oppga sin synd og selvrettferdighet, og tok imot Jesu forsoningsverk på Golgata. Bare da kunne han bli født på nytt av Gud og dermed oppleve Guds allmakt og hellighetsnatur som herlighet og himmel, og ikke som et brennende helvete.
Et kjærlighetsforhold betinger at begge parter gir seg over til hverandre av egen fri vilje. Gud ga en gang seg selv ubetinget over til oss, av egen fri vilje. Nå er det opp til oss å gi oss selv ubetinget over til ham.
