Debatt
Er ikke homofilt ekteskap en «ny lære»?
Professor Harald Hegstad svarte på et innlegg hvor jeg spurte ham om etikkens forhold til kirkens bekjennelse og lære. Det var forfriskende å lese at han ikke holder til et beinhardt skille mellom etikk og dogmatikk, slik andre nylig har gitt uttrykk for. Allikevel, når man har konkludert at etikk har en plass i huset sammen med bekjennelse og lære, følger noen andre spørsmål, og da spesielt for en lutheraner, nemlig spørsmålet om «ny lære».
I den aller første trosartikkelen av Den augsburgske bekjennelse, en luthersk trosbekjennelse, skrev forfatterne: «Våre menigheter lærer samstemmig at avgjørelsen på det nicænske kirkemøtet … er rett.»
Annonse
De begynte altså med å understreke at det de står for, ikke er en ny lære som Martin Luther diktet opp på soverommet en sval sommerkveld. Nei, de holder til den gode gamle læren som Kirken alltid har omfavnet med begge hendene.
Dette er lutherdommen og hennes forståelse. Hun er et kirkesamfunn som ønsker å bekjenne det som den hellige, allmenne Kirken alltid har bekjent. Hun vil ha på seg den samme hellige brudekjolen av skinnende rent lin som Herren først ga Kirken, ikke en ny drakt som mennesker har sydd.
Det er flere grunner til at hun tenker slik. En er at Gud ikke forandrer seg (Hebr 13,8). Derfor vil alt som var sant om Gud når våre forfedre levde, være sant også når vi lever. Når vi betrakter Gud, ser vi inn i de samme himmelske øynene som våre forfedre gjorde.
En annen grunn er at Den hellige ånd alltid har vært hos Kirken og lært henne opp. Med henne på fanget har han fortalt alt om hennes himmelske Far og hans uforanderlighet, akkurat slik Jesus lovte (Joh 14,26). Den hellige ånd bodde altså like mye i våre forfedre som han gjør i oss. Derfor har vi mye å lære av dem.
Dette er en del av det som kalles Sola Scriptura (Skriften alene). Den lærer at Bibelen er den eneste øverste autoritet, med kirkehistorien og trosbekjennelser som underordnede autoriteter.
Det er ikke bare meg og min Bibel alene under et tre ute på marken, helt atskilt fra alle mine åndelige forfedre, en forståelse som har blitt kalt Nuda Scriptura (den blotte Skriften). Nei, det er meg og hele min kirkelig familie helt tilbake til Apostlene, med Bibelen, under Livets Tre.
Personlig får det meg til å føle meg som en del av et fellesskap som er både eldre og større enn meg selv, istedenfor å føle meg som et foreldreløst, ensomt barn atskilt fra sine åndelige foreldre, slik som moderne individualistisk teologi gjør. Den leder til det vi kan kalle «historisk utenforskap».
Det er denne fellesskapelige forståelsen av Sola Scriptura som fører til at lutheranismen tar avstand fra «ny lære» som oppstår ut av det blå, helt uten noen forankring i kirkehistorien.
Annonse
Lærerne som står for disse originale, spenstige ideene hevder ofte en av to ting: Enten at de er gjenoppdagere av den opprinnelige apostoliske kristendommen som har blitt undertrykt av for eksempel paven i tusenvis av år (jf. Jehovas vitner). Eller så har Den hellige ånd nå ledet dem til ekstra kunnskap.
Det var sånn Skjevt Kristent Nettverk argumenterte når jeg spurte hvorfor det ikke finnes likekjønnet ekteskapssymbolikk i Bibelen. Ifølge dem hadde Jesus et budskap disiplene ennå ikke kunne bære. For å veilede disiplene kom Den hellige ånd. I dag er han virksom og veileder «til hele sannheten».
Slik argumentasjon er vilt forskjellig fra den i trosbekjennelsen. Der brukte forfatterne mye blekk for å få fram at de ikke har en «ny tolkning av Paulus». De har den gode gamle tolkningen som har «fedrenes vitnesbyrd for seg» (art. 20, 12–13).
Med alt dette tatt i betraktning, har jeg enda et spørsmål som jeg ønsker å stille deg, professor Hegstad: Den kirkehistoriske læren sier at homofili er en synd som, om man praktiserer den, leder til fortapelsen. All moderne lære som sier noe annet er ny lære. Burde ikke lutheranere da ta avstand fra slik ny lære?
