Er KrF på vei mot venstre?

Jeg har noen synspunkt som kanskje kan si noe om årsaken. Jeg legger merke til at det er en indre strid i KrF, en åndelig kamp om liberale eller konservative verdier. Dette gir seg utslag i om en skal støtte borgerlig eller sosialistisk regjering.

I valget 2017 prøvde partiet å satse på sentrum, noe jeg mener var helt utopisk. Det var også uklart om min stemme gikk til Erna- eller Ap-regjering. Videre gjorde partiet det klart at det var umulig å samarbeide med Frp. Dessuten hadde formannen gått i pride-tog. Valgresultatet ble elendig. I ettertid holder KrF ennå på med å evaluere og å finne en ny og tydelig vei framover.

Hvorfor så lenge? Når KrF vingler og den kristne profil blir mer utydelig, er det kanskje ikke så rart at oppslutningen daler. En annen viktig årsak, tror jeg, er at KrF opphevet bekjennelsesparagrafen 26.4.2013. Etter disse kjensgjerninger har gallupen bare jevnt gått nedover, helt til 3.2 prosent. Derfor var det vemodig å lese hva en stolt Løland uttalte i 2013:

«– Jeg er sprekkferdig av stolthet over at jeg får være leder av KrFU på dette tidspunktet. Dette er noe KrFU har kjempet for i flere tiår. I dag sier vi velkommen til alle de som vil kjempe for vår politikk, sa en seiersikker KrFU-leder Elisabeth Løland mot slutten av debatten.» Men da partiet ble stiftet lå grunnleggerne i ydmykhet på kne i bønn for vårt kjære folk og fedreland.

En bekjennelse til den kristne tro og verdier er noe helt annet enn å vise lojalitet mot et program. Det betyr respekt og troskap til Bibelen. Det har med levende tro å gjøre. «Det hjertet er fullt av taler munnen», heter det i Skriften.

Derfor er det umulig at en ateist, som vi har sett i Hedmark KrFU, kan være formann. Det er ikke noe rart at han vil sløyfe andakt og bønn på KrF-møtene. Å gjøre partiet åpent for alle til å lede partiet, betyr jo at en på sikt får et sekulært parti. Uten bønn og andakt får en ikke den åndelige kraft og frimodighet som er nødvendig for en kristen politiker.

Og jeg spør: Hvordan kan partiet tenke seg å gå til Ap som i 100 år har kjempet for å avkristne Norge? For meg er det en umulig tanke. Jeg er klar over at det heller ikke er så enkelt å gå inn i en borgerlig regjering, men jeg tror at der er det færre kameler å svelge enn hos sosialistene.

Men så tenker jeg, at i en regjering får en gjort mer enn å bli stående utenfor. Da hadde KrF også valgt side så en kunne være tryggere på veien videre. KrF kunne sikkert fått tre statsråder.

Med all den utglidning og umoral som nå skjer, trenger vi KrF mer enn noen gang. Det har absolutt det beste program til gagn for landet vårt. Derfor skulle jeg ønske og ber om at partiet må stå samlet på den kristne grunnvoll så det kan nå ut med sine klare kristne idealer.

Som dere forstår, ønsker jeg inderlig at KrF må vokse og kunne bety noe positivt. Gud velsigne dere!