Debatt
Er kristendom lære eller budskap?
Jeg øyner bak flere leserinnlegg i Dagen det premiss at kristendom er en lære, eller et læresystem, eller i verste fall en ideologi eller en filosofi. Problemet her er at en aldri klarer å bli enige om hvordan dette læresystemet skal utmeisles. Det finnes så mange læresystem som presenterer seg som kristendom. Det var som en utsending fra den ortodokse kirke på stiftelsesmøte til Kirkenes verdensråd i 1948 sa idet han kom stormende ut fra et møterom: «Vi blir ikke enige om vi sitter her i to hundre år.»
En alternativ måte er å innse at kristendom primært er et budskap som skal forkynnes. Det er intet ringere enn Skaperens budskap til oss. Dette budskapet møter oss i to former, som lov og evangelium, eller formulert som et oppdrag og et frelsesløfte; eller annerledes uttrykt som Guds etiske vilje for livene våre og Guds frelsesvilje; jf. mine innlegg i Dagen i diskusjonen om Bibelen som Guds ord.
Annonse
Å gjøre kristendommen til en lære eller et læresystem er en blindvei. Vel har budskapet læremessige implikasjoner, men det er ikke et læresystem. Denne blindveien kan dessverre føre oss langt bort fra Bibelen, noe som nyere katolsk dogmedannelse viser oss. Jeg tenker her på dogmet fra 1950 om Marias legemlige himmelfart og læresetninga fra 1870 om den læremessige ufeilbarligheten til paven som Kristi stedfortreder på jorda.
Da Moses fikk sin livsoppgave i fortellingen om den brennende busken (2 Mos 3), spurte han etter Guds navn. Nysgjerrig som vi mennesker er, ville han vite hvem denne guden egentlig var. Han fikk ikke noe svar. Han fikk det gåtefulle: «Jeg er den jeg er», som kan tolkes som en avvisning av noe svar.
Middelalderteologen Thomas Aquinas tolket det som om Gud er selve «væren». Noe som har gitt opphav til den spekulative teologien med sin metafysikk. Flere av dagens bibelforskere vil si at svaret betyr at Gud er den nærværende. Det er i samsvar med det løfte Moses fikk om at Gud ville være med ham.
Når det gjelder Guds navn, presenterer Gud seg som Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud. Altså den gud som står i relasjon til mennesker. Det var også en del av omvendelsesopplevelsen til den franske tenker Blaise Pascal (d. 1662). Han skrev ned disse ordene etter denne opplevelsen: «Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, ikke de vises og de lærdes Gud».
Gud er altså ikke et gjennomanalysert og forstått begrep hos de lærde, men enkeltmenneskets Gud, som veileder og trøster. Moses ble altså bare stående med dette: et oppdrag og et løfte. Det er Bibelens budskap også til oss i dag.
Vi må ta inn over oss at vi lever i økumenikkens tidsalder. Vi bør legge konfesjonalismen bak oss. Bak oss har vi også en lang, felles kristen tradisjon. All tradisjon er en arv. Den inneholder som alt arvegods både skatter og skrot. I erkjennelse av at kirka alltid må reformeres, må vi begynne å rydde. Skattene skal vi ta vare på, skrotet får vi legge til side.
Som Gud i GT ville samle sitt folk, vil også den gode hyrde samle flokken (Joh 10,16; 11,52). Iveren etter den rene lære splitter bare flokken. Vi blir ikke enige. Vårt kall er å ville samle i tråd med Jesu bønn at de alle må være ett (Joh 17,21). Kallet er å være ett, ikke å bli ens. Denne samlingen blir synlig lokalt når mennesker kommer sammen til gudstjeneste.
Det er ingen vilje til samling å forlate den lokale menigheten der evangeliet forkynnes, for så å finne sin flokk der en mener å finne «den rene læren». Det er mer uttrykk for en intellektuell fariseisme.
