Er kristendommen en plage?
I dag blir kristendommen trengt bort fra alle områder i samfunns- og kulturlivet.
Også Grunnlovens § 2 er blitt forandret. Nå heter det: «Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokratiet, Retsstaten og Menneskerettighederne.» § 2 er svært upresis. For vår kristne og humanistiske arv kan tolkes på flere forskjellige måter. For i kristendommen er Den treenige Gud sentrum, men i humanismen er mennesket selv med dets behov og begjær, sentrum.
Les også: Et sekulært mareritt
Annonse
Endringen fører til at Den Hellige Skrift og bekjennelsesskriftene ikke lenger er verdigrunnlaget for staten. Følgelig er Den treenige Gud og hans livslover for samfunnet utgått på dato. Da oppgis kristendommens åpenbaringskarakter, absolutte verdi og sannhet og likestilles med andre livssyn og religioner. Dermed har en kvittet seg med en tusenårig kristen tradisjon. Gulatingsloven av 1024 åpner slik: «Dette er opphavet til lovene våre at me skal venda oss mot aust og be til Kvite-Krist om godt år og fred, at me må få halda landet vårt bygd og drotten vår ved god helse. Han være vår ven og Gud være ven åt oss alle.»
Stortingets flertall vil ha en sekulær stat hvor staten skal være «nøytral» overfor alle livssyn og religioner, men støtte dem økonomisk. Følgelig vil islam, som er en sammenblanding av religion og politikk, få anledning til å utbre seg videre på statens bekostning. Islam som på mange områder, bryter fullstendig med norske verdier, får nå støtte på lik linje med Den norske kirke.
At man har nedfelt i Grunnloven at alle livssyn og religioner skal støttes, er forunderlig når en ser hvordan islamistene i Syria, Irak og flere land i Afrika farer fram. Noen hevder at de ikke er muslimer, men terrorister, for islam er fredens religion. Hva sier så Koranen? Sura 5.37 sier: «Deres lønn, som bekjemper Allah og Hans sendebud og farer omkring og stifter ufred på jorden, skal være at de drepes eller korsfestes, at hender og føtter avhugges kryssvis, eller at de forvises fra landet. Dette vil være en skam i denne veden. I den kommende verden venter en svær straff.» (Se også Sura 9.5!)
Når vi hører om drap, halshogging, korsfestelse, voldtekt, salg av kvinner som sexslaver og mange former av tortur i flere muslimske land, undres vi over at mange taler vel om islam, men kristendommen vil de ha bort. Innføringen av kristendommen ble kalt sedskiftet i Norden, men nå vil sterke krefter ha den bort.
Professor Edvard Bull, nestformann i Det norske arbeiderparti, skrev blant annet i sin bok: «Kommunisme og religion» (1923): «Vi skal gjøre skolen verdslig, liksom sykepleien og begravelsen og ekteskapet og fødselsregistreringen. Vi skal sloss uforsonlig med den bestående offisielle lutherdom som med andre fordummende sekter. Vi skal ha en pågående kirkepolitikk, fordi vi mener at religion i og for seg er en privatsak.» Videre sier han: «Barna skal gjøres til socialister, og det er lærerne som skal gjøre dem til det.» – «Vi vil bort fra alt det barbariske og fra den usunde moral, som barna lærer gjennom religionsundervisningen.»
Når en karakteriserer kristendommen og dens morallære som barbarisk og usunn, hvordan vil en da karakterisere islam og dens morallære?
Den kjente forkynner, Ludvig Hope utgav i 1939 boka «Rundt Jorda» hvor han forteller om sin tur til Asia i 1938. I kapitlet «Heidendom og kristendom» forteller han litt om hvordan «eit heidensk folk» lever sitt liv. Han stiller spørsmålet: «Kva skilnad er det i grunnen mellom eit heidensk og eit kristent folk?» Med «kristent folk» mener han et folk som kjenner kristendommen og har den til statsreligion. Og som ellers gjennom hjem, skoler, kirke og forkynnelse av Guds ord har fått kunnskap om kristendommen, slik at tanke, samvittighet, statsliv, rettsvesen og folkeliv i det hele mer og mindre er smittet av og bygd på kristelige prinsipp.
«Det heidenske folkeliv» fikk Hope se på nært hold. Han forteller at en dag da han gikk på en gate i Tsitsihar så han en haug som lå i rennesteinen med en matte over. Han gikk bort til haugen og fikk se at en menneskefot stakk fram under matta. Det var en død mann som lå der. Mens Hope sto der, ble han fylt av vemod og sorg med tanke på at der hadde denne mannen ligget og dratt sine siste åndedrag, mens folk rolig og likesælt hadde gått forbi han uten tanke på å hjelpe. Da tenkte han: «Dette må vera heidenskap.»
Annonse
Hope forteller også om brutale torturmetoder og henrettelser som anvendes, og om jentebarn som ikke får leve, men ble tullet inn i papir og slengt bort på en søppelhaug, hvor en flokk hunder delte barnet mellom seg.
Hope konstaterer: «Om eit menneske vert mishandla, eller ligg på ein vegkant, i ei grøft, i rennesteinen eller i ei gate lidande og døyande av svolt, sjukdom, slag eller sår, so går kvart menneske forbi stakkaren som me vil gå forbi eit stykke tre.»
Hvor er den største forskjellen mellom kristendom og «heidendom»? Hope svarer: «Hedningen har ikkje den sol som lyser, vermer, og gir varmegradar, isløysing og vaknande liv. Det liv som skapar medkjensle, hjartelag, kjærleik og tårer over andre si naud, det kan ikkje spira der. Sjels og åndsliv ligg i is som ingen solstråler tinar opp. Soleis er det ikkje i eit kristent land. Der er det i åndeleg meining varmegrader.»
Vi kan gjerne spørre kritikerne av kristendommen som har nytt godt av kristendommens innflytelse på kultur- og samfunnslivet: Hva vil dere ha i stedet for kristendommen?
Avslutningsvis skriver Hope: «Mens eg på mi vis studerte folkelivet ute i Asia, kom det ogso so titt i min tanke: Den som hadde hatt makt til å flytta herut dei menneske i Noreg som i skrift og tale ropar ut i vårt folk at kristendomen er ei ulykka for eit folk, desse som målmedvetande arbeider på å få bibel, katekisma, og salmebok bort frå våre skular, og som so gjerne ogso såg at alle kyrkjer og bedehus i landet vart stengde! Den som hadde hatt makt til å flytta desse menneske midt inn i det heidenske folkeliv for at dei kunde leva der om ikkje meir enn 10–15 år!
Dei skulle so visst ikkje få lov til å bruka den kunnskap og innsikt dei fekk med seg heimanfrå til å byggja seg store villaar, fabrikkar og handelshus, og soleis utnytta den uvitande heidningen til sin fordel. Nei, midt inn i heidendomslivet med dei! Der skulle dei vera tvungne til å leva som heidning millom heidningar, arbeida der, slita der og om dei ville, ogso synda der som dei andre. Det einaste dei skulle få lov å ha med seg inn i dette liv, var minnet om sitt kristne heimland, det dei lærde og det dei fekk i heim, i skule, i kyrkje og samfunn.
Eg undrast, når dei so kom heim att etter 10–15 år, om dei då ville tala so svært høgt om den ulukka som følgjer med kristendomen. Eg trur for visst dei ville seia: Du, so godt det er å koma heimatt til eit kristna folk.»
