Er misjon blant jødene Guds vei?

En utveksling i Dagen i november i fjor, der seks misjonsledere kritiserte utydelighet, endte med at Preses i Den norske kirke (Dnk), Olav Fykse Tveit, ga et tilsvar. Kort oppsummert viste han til en erklæring fra International Council of Christians and Jews (ICCJ) fra 2009, ofte omtalt som «12 punkter fra Berlin», som har formuleringen «motarbeide organisert innsats for å konvertere jøder». Videre understreket Preses at Dnk «har eit godt og forpliktande samarbeid med Den norske Israelsmisjon.»

Preses Olav Fykse Tveit: Misjon overfor jødar

Det er interessant at Preses viser til ICCJ. Dnk deltar vanligvis på ICCJ-konferansene, sammen med representanter for Det Mosaiske Trossamfunn (DMT), men Dnk er ikke medlem.

Derimot er Dnk medlem av Det europeiske protestantiske kirkefellesskap (CPCE), som i 2001 publiserte en omfattende utredning kalt «Church and Israel». En 2011-konsultasjon for å markere denne, konkluderte med at 2001-dokumentet formidler «avståelse [renunciation] fra misjon blant jøder». Jeg har lest 2001-dokumentet, og mener dette er en for krass avvisning; i 2001-dokumentet bekreftes både kristent vitnesbyrd, tale og proklamasjon overfor jøder, med vekt på enkeltpersoners innsats.

Et lesverdig kapittel av Ole Christian Kvarme, «Misjon, kirken og det jødiske folk», finns i den helt nyutgitte boken «Missiologi». I en innføring viser han til to tilsvarende store utredninger: Den katolske kirke kom i 2015 med utredningen «The Gifts and The Calling of God Are Irrevocable» (Rom 11,29). Church of England vedtok i 2019 God’s Unfailing Word. Theological and Practical Perspectives on Christian – Jewish Relations.

Eldre, og ikke omtalt av Kvarme, er «Guds Vägar» fra Svenska kyrkan (2002). Det som kjennetegner alle disse fire utredningene, er at de utelukkende omhandler de teologiske sidene, altså forholdet mellom kirke og jødene med sin spesielle plass i Guds frelsesplan. Alle fire tar avstand fra erstatningsteologien, og alle fire viser på ulike måter til Rom 11, som handler om at kirken springer ut av Israel, som er roten, og at Gud har en plan for hele Israel, som mennesker ikke kjenner omfanget av.

Den norske kirke og israelsmisjon

Den tyske evangeliske kirken (EKD) skiller seg ut fra alle fem utredninger omtalt over – også ICCJs «12 punkter fra Berlin». I 2016 vedtok EKD-Synoden – uten en forutgående utredning: «Alle anstrengelser for å overtale jødene til å forandre sin religion, er i strid med en bekjennelse av Guds trofasthet …» Et dokument om Jesus-troende jøder som kom i 2017 bekrefter denne posisjonen.

Det er viktig for kristne å bekrefte at Gud er trofast og ikke svikter sine løfter. Det er også verdt å merke seg at den tyske sjefsrabbineren uttrykte begeistring over EKDs 2016-vedtak. Den britiske sjefsrabbineren var mer betinget i sin støtte til Church of Englands 2019-vedtak, fordi denne utredningen ikke tydeligere markerte avstand til misjon blant jøder.

Vi kjenner den samme debatten i Norge, mellom representanter for Den norske Israelsmisjon (DNI) og DMT. DNI understreker at deres strategi er å styrke Jesus-troende jøder, slik at de kan nå andre jøder med budskapet om at Jesus er den som løftene peker fram mot.

EKD tar i sitt vedtak også avstand fra at enkeltpersoner gjennom dialog med en annen person skaper en overbevisning hos denne som gjør at vedkommende slutter seg til sin egen overbevisning. En slik klar avstandstaken kan være tvilsom både ut fra ytringsfrihet og religionsfrihet.

Det mandatet som er gitt det utvalget som fra 2021 til 2023 skal drøfte Den norske kirkes forhold til jødedom, er langt videre enn bestillingen for de utredningene omtalt over, siden blant annet spørsmål om land og kristensionisme inngår, i tillegg til «missiologiske spørsmål».

Church of England tematiserte kristensionisme i 2019-utredningen. Kristensionisme framholdes som å stå for et syn som står imot kristen lære om rettferdighet, men det er en tidligere Church of England-utredning, fra 2012, som går dypere i å utfordre kristensionismen teologisk.

I Den norske kirke finnes ingen tilsvarende inngående utredninger, og Bispemøte-uttalelsen fra 2020 maktet ikke godt nok å vise nyansene og de ulike inngangene til et kristensionistisk grunnsyn.

Kristensionisme er støtte til staten Israel med forankring i en gitt forståelse av bibelske tekster, der Guds straff-implikasjoner av disse tekstene enten overses eller erkjennes. For en delvis erkjennelse, se Odd Sverre Hoves FBB-tekst «Det moderne Israel som politisk og teologisk utfordring», som skriver om «kriger og landflyktighet». Jeg bruker dette som illustrasjon, ikke for å plassere Hove som kristensionist. Kristensionisme kan være forankret i landløfter.

Andre går lengre og opererer med forventninger om Guds straff ved å ikke støtte staten Israel – eller hvis man støtter territorielle kompromisser. Andre igjen forstår etableringen av staten Israel som uttrykk for Guds inngripen i historien og som innledningen av de siste tider. Noen av disse kan omtale personer som ikke deler et slikt syn på staten Israel som «erstatningsteolog».

Jeg kan ikke forskuttere utredningen som skal komme i 2023, men som medlem i utvalget kjenner jeg naturligvis både Jesu ord om seg selv og misjonsoppdraget, og Paulus’ ord i Rom 11,29 («…Gud angrer ikke…») og Rom 11,33 («hvor ufattelige hans veier!»).

Ingen kjenner dybden og omfanget i Guds frelsesplan eller plan for hva som vil skje når Jesus etter kristen forståelse skal komme igjen i herlighet, og alle kristne er kalt til å være vitner om Jesus.

Artikkelen bygger på tre artikler i Norsk tidsskrift for misjonsvitenskap, som alle er åpent tilgjengelig: nr. 1-2020, nr. 4–2021 og nr. 1–2022.