Debatt
Er musikk et adiaforon?
Publisert
Sist oppdatert
Fra syndefallet av har mennesket fordervet Guds gode gaver og brukt dem til å fremme seg selv og leve ut sitt begjær, i stedet for å leve Gud til ære og behag. Det gjelder også musikken.
Men vi kan ikke avvise bruken pga. misbruk. Guds gode gaver skal vi ta imot med takk og bruke, men på den rette måten.
Annonse
John Nome skriver i sin bok «Kunst og etikk» at den klassiske kunst forutsetter en åndstradisjon som holder urokkelig fast ved tanken om at menneskelivet utgjør en meningsfylt helhet.
Den kirkelige kunsten er preget av den grunnleggende helhetsoppfatning i synet på mennesket; at det er skapt i Guds bilde, er falt i synd, men likevel har evne til å lytte etter Guds tale. Den ikke-kirkelige kunst har historisk stått i en indre kontakt og forståelse med det samme menneskesyn og den samme virkelighetsoppfatning.
Helhetsrammen er den grunnleggende forutsetning at menneskets verden er et kosmos utformet etter harmoniens lover. Kunsten anfekter ikke virkelighetsoppfatningen, men illustrerer og kommenterer den.
Men den moderne og modernistiske kunst vil ikke, skriver Nome, forholde seg til den kristne virkelighetsoppfatningen, men vil dekonstruere og destruere virkeligheten. Kunsten skal ikke gi en estetisk opplevelse av den gitte virkelighet, men ta mennesket bort fra virkeligheten og bort fra menneskets verden i det hele.
Den moderne kunstner lever ikke lenger i det tradisjonelle universet, men har gjort opprør mot virkeligheten og sprengt de naturlig-proporsjonale vesens-strukturene (kubismen, dadaismen osv.).
Musikk som er i tråd med de lover Gud har lagt ned i musikken, er til pris og ære for Gud og til glede og gagn for mennesket.
Kunstneren forsøker så å lage seg sitt eget univers, som den danske forfatteren og kulturkritikeren Ole Sarvig karakteriserer som «en demonisk-organisk verden». Mennesket og menneskebildet blir dekonstruert og destruert på samme måte som den fysiske virkelighet (jf. Picasso).
Sarvig fortsetter: I det nå den modernistiske kunstner av ruin-massen eller delene fra det knuste tradisjonelle univers skal skape et nytt, fremstår demoniske vesener, i stedet for det av oss kjente (normale eller tradisjonelt oppfattede) menneskevesen. Demonene hersker nå i den underverdenen i kunstnerens fantasi som bildet er en avspeiling av, «–en organisk underverden i et slags forråtnelsesbilde».
Det vi her har gjengitt fra John Nome og som vi tydelig ser i malerkunsten, har helt klare paralleller i musikken. Den moderne musikken forholder seg ikke lenger til den skapte virkelighet og de lover som ligger der, men gjør opprør mot virkeligheten og Gud, dekonstruerer og destruerer den skapte virkelighet og bygger opp sin egen demoniske virkelighet som bryter med alle gudgitte lover og ordninger. Normløshet er det grunnleggende premiss.
Annonse
Vi kan med andre ord ikke skille det estetiske fra troen og etikken. Det estetiske er ikke et adiaforon. Den troende forholder seg til virkeligheten som skapt av Gud, og søker å akte på den skjønnhet og orden, de lover og ordninger som Gud har lagt ned i skaperverket: «Alt som er sant, alt som er ære verd, alt som er rettferdig, alt som er rent, alt som er verd å elske, alt som folk taler vel om, alt som duger og er ros verd – gi akt det!» (Fil 4,8).
Den sanne kunstner søker å illustrere og kommentere det som er gitt av Gud innenfor de lover som er gitt av Gud, mens det moderne menneske vil dekonstruere og destruere virkeligheten og så bygge opp sin egen, demoniske virkelighet preget av normløshet og forakt for det normale, det skjønne, det rene osv.
Som i hele skaperverket for øvrig ligger det en skapt lovmessighet i musikken. Denne indre struktur kan beskrives matematisk. I middelalderen hørte musikkvitenskapen til tallkunstens quadrivium sammen med astronomi, aritmetikk og geometri. Man forsto at det var dype matematiske sammenhenger mellom musikkens lover, harmonien i universet (musica universalis) og den indre menneskelige harmoni (musica humana). Musikkens matematikk og lover var grunnleggende for tidligere tiders komponister og musikere.
I forordet til «Symphoniae iucundae» skriver Luther: «Men deg, min kjære unge venn, anbefaler jeg denne edle, helsebringende og gledesspredende skapning (musikken), som kan hjelpe deg til å holde styr på følelsene dine og verne dem både mot tåpelige lyster og slett selskap. Dessuten kan du venne deg til å gjenkjenne og lovprise Skaperen i denne skapningen (dvs. musikken). Og de fordervede sjelene som misbruker denne gave, slik de uanstendige diktere gjør med de usunne kjærlighetsvisene sine, skal du holde deg langt unna. Du kan være viss på at det er djevelen som røsker dem med seg, på tvers av naturen, som med denne gaven utelukkende vil og bør lovprise Gud, giveren. Disse bastardene rapper Guds gave og bruker den til å dyrke Guds fiende, han som fører krig mot naturen og denne deilige kunst.»
Luther påpeker at det finnes en djevelens musikk som nettopp er i strid med naturen og fører krig mot naturen, og gjør opprør mot den orden og de lover Gud har lagt ned i musikken, som han også gjør mot alle øvrige Guds skaperordninger og lover. Luther vurderer altså musikken ut fra hva som er i pakt med den skapte natur og hva som fører krig mot den. Det er det tradisjonelle kristne kunstsyn Luther her gir uttrykk for. Slik apostelen Paulus taler om et samliv mellom mennesker som er «mot naturen», slik er det også en musikk som er «mot naturen».
Trofasthet mot ekteskapets ordning er til Guds ære og menneskets velsignelse, mens utroskap og samlivsformer som strider mot Guds skaperordning er opprør mot Gud og til skade. Nå hevder noen at samlivsformen er likegyldig, så lenge det er tale om kjærlighet. Men slik taler ikke Guds ord. Formen på samlivet er ikke likegyldig. Det er noe som er i samsvar med Guds skaperorden og etter Guds vilje, og det er noe som er mot naturen og i strid med Guds bud.
Musikk som er i tråd med de lover Gud har lagt ned i musikken, er til pris og ære for Gud og til glede og gagn for mennesket. Men der den bryter med disse lovene vil musikken uttrykke gudsopprør og en livsholdning som er «mot naturen».
Dette er del 1. Del 2 publiseres senere i sommer.
