Er Norge blitt for kristent?

Jeg hører stadig at vi kan takke opplysningstiden for at vi ikke lenger er i den «mørke middelalderen». Takket være den har vi fått likeverd, menneskerettigheter og et sekulært samfunn. Kristne er blitt presset så mye fra skanse til skanse at mange av dem nå støtter denne påstanden.

Det gjentas, eller er et slags underliggende premiss, i politiske og akademiske debatter, og til med i lærebøker. Men hvor kommer «opplysningstiden» og slike verdier fra? Ett vanlig svar er fra antikken.

Et mer riktig er fra middelalderen.

Kultur og samfunn har lange røtter. Vi kan ikke, som en lærebok jeg leste, begrunne menneskeverd med at vi er «annerledes enn alt annet som lever». Én grunn til at begrunnelsen er så vag, kan være at vi oppfatter dette som noe vi nærmest kan ta og føle på.

Men likeverd er det ingen objektiv, målbar og vitenskapelig verdi. Menneskeverd måles ikke i meter eller kilogram. Biologisk er vi utviklet forskjellig. Noen er høye, andre lave, noen er sterke, andre svake og mer utsatt for sykdom. De som ikke klarer fire i matematikk har også menneskeverd.

I antikken var naturlig ulikhet en selvfølge for de fleste filosofer, keisere og fyrster. Noen var født til å være herrer, andre til slaver. Så førte jødiske og kristne impulser over tid til en fundamental omstilling. Tanken om naturlig ulikhet ble erstattet av moralsk likhet.

I et mye sitert avsnitt av filosofen Jürgen Habermas understreker han at vår tro på likeverd er en arv fra den jødiske rettferdighetsetikken og den kristne nestekjærlighetsetikken. Han hevder at det er vanskelig å se noe alternativ til disse røttene. Den amerikanske uavhengighetserklæringen fra 1776 står ikke i antikkens tradisjon når den forteller at våre rettigheter bygger på den selvinnlysende sannhet at Gud skapte oss likeverdige.

For likeverd er en religiøs sannhet, ikke en vitenskapelig.

Dette får støtte av flere. Den britiske filosofen Larry Siedentop bestrider at verdier som likeverd og et sekulært samfunn stammer fra antikken. Dess mer historikeren Tom Holland leste antikke tekster, jo mer så han at opplysningsfilosofers omsorg for svake og undertrykkede var formet av bibelske tanker.

Den norrøne og antikke verden var nådeløs, med ære, makt og rikdom som høyeste verdier. Dette ble snudd opp ned med Jesus på korset. Den allmektige Gud ble ikke bare født på jorden, fattig og hjelpeløs, men døde sammen med de verste forbrytere.

Ikke noe brøt mer med antikkens selvfølgeligheter enn at Gud kunne ha lidd og dødd på et kors – av kjærlighet til alle, uansett posisjon eller evner. Tanken var avskyelig. Antikkens guder skulle opprettholde orden ved å straffe og dømme, ikke ved å lide selv.

Slike forestillinger farget romernes verdier, slik Gabriel Baker understreker i fjorårets bok «Spare No One», om deres massivt brutale framferd i krig og fred. Dessverre ble slike forestillinger hentet fram igjen av imperiebyggere i nyere tid, og ikke bare hos Stalin og Hitler.

For få verdier er mer kristne enn å løfte opp svake og marginale. Det vi har gjort mot de minste, har vi gjort mot Jesus. I stedet for å være en av mange verdier, ble nestekjærlighet aksen alt dreide seg rundt. Og siden vi ikke klarer å leve fullt og helt etter dette, er det viktig å bekjenne det gale vi har gjort – og det gode vi har unnlatt å gjøre.

Vi legger oss flate. Vi bekjenner våre forfedres synder. Vi ønsker å gjøre bot. For noen ligger det paradoksalt nok kristne motiver bak deres avvisning av den kristne Gud.

Vi er så formet av denne kristne revolusjonen at det selvfølgelig er bedre å lide enn å påføre andre lidelse. Å ta mest hensyn til de svakeste. Det holder ikke med teori, vi krever praksis.

Vi må ofre oss for andre – i kjærlighet. Dele. Gi av tid og penger. Uten å få noe igjen.

Selv om vi kan være dypt uenige i mange spørsmål, er premissene våre forbløffende like. I abortdebatten hevder ingen at menneskeverdet er uviktig. Vi strekker oss langt for å bruke de riktige ordene om sårbare grupper. Ingen sier at melaninrike, skeive, transpersoner, ikke-binære eller andre utsatte grupper har mindre menneskeverd.

Når så mange er aktive antirasister, er det ikke fordi de har forlatt kristne verdier, men fordi de er så gjennomsyret av dem at de brenner etter å frelse verden. Noen av verdiene er så til de grader levende at vi løfter fram stadig flere svake grupper.

For det veldig mange norske samfunnsdebatter handler om er: Hvem av de utsatte skal vi ta mest hensyn til? Hvem er offer? Hvem er mest offer på flest områder?

Kristne verdier er så sterke at de kan gi tunnelsyn. Kanskje er ikke det mest opplagte spørsmålet i dag hvordan vi avkristnes, men om deler av kristningen har gått for langt?