Er Normisjons trossamfunn en selvmotsigelse? Kanskje ikke

Fredag vedtok generalforsamlingen i Normisjon å etablerte et nasjonalt trossamfunn. Over 80 prosent stemte for. I praksis betyr dette at det eksisterende trossamfunnet i Agder blir overført til sentralleddet i organisasjonen.

Dette trossamfunnet har i dag 259 medlemmer, så det er ikke store greiene. I Indremisjonsforbundet og Misjonssambandet har de tilsvarende trossamfunnene, eller registrene, henholdsvis 1164 og 1496 medlemmer. Dette er trossamfunn for de spesielt dedikerte.

Storsalen menighet

En av de mest interessante uttalelsene i debatten på Normisjons generalforsamling kom fra prest Bertel Emil Hjortland i Storsalen i Oslo. Han advarte mot det vedtaket som senere ble fattet.

Det tradisjonsrike bedehusfellesskapet i Storsalen ble etablert som menighet allerede i 1995. Dermed er de den eldste menigheten i Normisjon.

I 1995 var Andreas Aarflot biskop i Oslo. Dette var altså før både Gunnar Stålsett og senere Kari Veiteberg ga Oslo bispestol et mer liberalt preg. Aarflot var faktisk til stede på den første gudstjenesten i Storsalen i 1989, og støttet initiativet med å etablere en menighet der.

Man kan tenke at hvis det var behov for menigheter i Normisjon den gangen, skulle behovet være desto større nå, med tanke på utviklingen i Den norske kirke. Og man kan tenke at hvorvidt man oppretter et trossamfunnsregister er en langt mindre viktig problemstilling enn hvorvidt man faktisk bør satse på å etablere og utvikle egne menigheter. Hvis poenget var å ikke markere avstand til Den norske kirke, kunne man si at Normisjon burde slutte å drive egne menigheter.

Likevel advarte altså Hjortland om at det som senere ble vedtatt ville innebære begynnelsen på et brudd med Den norske kirke. Kirkesplittelse er ikke noe man kan ta lett på, derfor er det grunn til å lytte nøye til Hjortlands anliggende. Han er ikke alene.

Tenker å bli værende

Men Normisjon har ulike fløyer i dette spørsmålet. Jann Even Andresen i Salem i Trondheim er en av de mest erfarne pastorene i Normisjon. Han klargjorde i debatten at han selv har tenkt å bli værende i Den norske kirke. Likevel ville han åpne for at de som ønsker det, kan bli med i Normisjons trossamfunn.

Saken er at til og med IMI-kirken i Stavanger, som de færreste ville forveksle med en sognemenighet i Den norske kirke, har en hel håndfull ordinerte prester i sin stab. Også de ønsker å ha en levende relasjon til folkekirken.

Lavere snittalder

I forrige uke kunne vi lese her i avisen at snittalderen på medlemmene i de eksisterende trossamfunnsregistrene er 49 år. Jeg trodde den var høyere. Snittalderen kan ha sammenheng med at bedehusforsamlingene nå består av en økende andel medlemmer som aldri har hatt noen særlig aktiv tilknytning til Den norske kirke. De har ikke noe forhold til den gamle modellen med å gå til gudstjeneste i kirken på søndag formiddag og så på bedehuset om kvelden.

Pragmatisk linje

Generalsekretær Kjetil Vestel Haga er på samme linje som Andresen. Han har selv ikke tenkt å melde seg ut av Den norske kirke, der han er ordinert prest. Og både han og landsstyret har understreket at opprettelsen av et trossamfunn i Normisjon ikke er å forstå som et ønske om brudd med folkekirken.

Her vil Normisjon følge det som langt på vei har vært bedehusorganisasjonenes linje helt siden de ble opprettet på 1800-tallet: De ønsker en aktiv relasjon til Den norske kirke, men vil samtidig kunne drive arbeid i egen regi, og mer og mer på egen kjøl. «Det er mange steder det ikke går, men det er også mange steder det går», sa generalsekretæren i debatten fredag.

Noen mener Normisjon med vedtaket sitt markerer for mye avstand til Den norske kirke. Andre, som veteranen Boe Johannes Hermansen, mener vedtaket ikke gikk langt nok. På et seminar lørdag ettermiddag tok han til orde for at man heller burde begynne å si at «Normisjon er kirke». Dét er mer enn årets vedtak legger opp til, selv om det ligger i hele bedehusbevegelsens selvforståelse at den er kirke selv om den ikke formelt er registrert som det.

Mellomløsning

Daværende generalsekretær Karl Johan Hallaråker i Indremisjonsforbundet mente han hadde funnet en god mellomløsning da ImF som den første av bedehusorganisasjonene etablerte et trossamfunnsregister i 2009. Hallaråker gjorde det klart at han ikke hadde tenkt å melde seg inn i dette trossamfunnet selv, men ville legge til rette for at de som ønsket et slikt medlemskap kunne få det.

Saken var også oppe til behandling på Misjonssambandets generalforsamling i 2009. Der fryktet man at det å etablere trossamfunn kunne svekke organisasjonens misjonsprofil. Først i 2015 kom saken opp til ny behandling.

Denne gangen ble trossamfunnet vedtatt. Antakelig hadde tilstrekkelig mange blitt beroliget i og med at trossamfunnet tross alt ikke var så mye mer enn en liste med navn. Med dette vedtaket kunne man kanskje tro at «problemet» var ute av verden. Nå hadde jo bedehusfolket sine egne trossamfunn som de kunne være medlemmer i.

Men forarbeidet til Normisjons vedtak bærer bud om at her er det mer på vei.

Tung kompetanse

I forkant av årets generalforsamling hadde nemlig Normisjon satt ned et utvalg med tung teologisk og kirkelig kompetanse for å vurdere organisasjonens kirkelige profil. Her satt både Nils Terje Lunde, som er førsteamanuensis i teologi og var bispekandidat i Bjørgvin i fjor, tidligere generalsekretær Rolf Kjøde, tidligere leder Svein Granerud i Normisjon Norge og tidligere førstelektor Tove Rustan Skaar ved NLA Høgskolen.

De kommer med en rekke anbefalinger om både utvikling av liturgiske anbefalinger, «retningslinjer for dåp, konfirmasjon og gravferd, sjelesorg, trosopplæring og diakoni», ordninger for åndelig tilsyn, og kursopplegg for pastorer som ikke har praktisk-teologisk utdanning. Dette dreier seg med andre ord om mer enn et register.

Men det var det, altså et register, generalforsamlingen vedtok i denne omgang. Hvorvidt forbindelsen mellom Normisjon og Den norske kirke blir svekket eller styrket i årene fremover, avhenger av utviklingen hos begge parter.

Men mens Misjonssambandet og Indremisjonsforbundet godt kan tenkes å ville ha brukt en slik anledning til nettopp å markere avstand til Den norske kirke, velger altså Normisjon å legge mer vekt på de mulighetene de mener fortsatt finnes i og gjennom Den norske kirke.

Det vitner ikke om noen endring i de teologiske spørsmålene man strides om, først og fremst samlivsetikken. Men det vitner om ulike misjonsstrategiske avveininger.

Bertel Emil Hjortland sa til Dagen at Storsalen siden 1990-tallet har «levd i spenningen mellom det høykirkelige og lavkirkelige, mellom organisasjon og kirke». Den spenningen lever mer eller mindre hele Bedehus-Norge i, med ulike betoninger.

Sånn sett er bekymringen hans forståelig. Det generalforsamlingen vedtok nå, har i seg selv begrenset betydning for Normisjon og forholdet til folkekirken. Men vedtaket inngår i en sammenheng.

Spørsmålet er om Den norske kirke i årene fremover blir sett på både som et åndelig hjem og som misjonsmark, eller mer og mer kun som det siste.

Slik skal de øke antall menigheter med 70 prosent